Here we go! Ser over sheets litt i helga, så bare sparker vi ting igang så lenge.

Det er en nydelig sommerdag i (det glemte land) Forlindon, og tre menn reiser nedover landeveien. De er nå tre uker utenfor menneskenes hovedstad, Cirtha Moyen, men hva gjør vel det når verden er i balanse.

Hvorfor er disse tre mennene lengre utenfor allfarvei enn lurt er? Fordi den rike, men akk så eksentriske adelsmannen Grev Rudolph Mortimer har utlyst et kall til alle eventyrere lystne på gull og ære. (og det er ikke så rent få.)

Interesserte ble bedt om å møte opp i noen øde åser et par ukers marsj nord for byen Lindon. Beklageligvis befant våre venner seg et godt stykke lenger nord på kontinentet når de hørte om dette. Så ble det marsjering. Men solen skinner, fuglene synger, og i det fjerne kan en idyllisk landsby skimtes. Alt er såre vel.

GOGO, fint tidspunkt å introdusere dere. Lykke til med å finne på grunner til å reise sammen. Er det masse spørsmål, send meg PM så prøver vi å holde denne tråden ganske oversiktlig. Skal levere mer info om verden senere, dette er mest for å dytte ting igang.

Shiroi minnes om sin døde far, Shigeru, der han sitter på sin hest og stirrer blankt mot landsbyen i horisonten, helt borte i tankene sine om morgenen der livet hans tok en ny og uventet retning. I sin hånd holder han sin fars sverd: sverdet, med sin tidligere eier, som banet vei for Shiroi's klan og dens fremtid som en av provinsens ledende makter.

"Dette stykket bærer mange historier", husker Shiroi at hans far fortalte ham som liten om sverdet. "Den har tjent familien og landsbyen vår godt gjennom årene, og en dag vil du også lede klanen mot en ny fremtid med denne ved din side og tusener av lojale menn bak din rygg - så sikkert og sant som solen som stiger i horisonten hver morgen."

Shiroi svelger tungt og kjenner trykket i halsen og tyngden i hjertet, men fortrenger sorgen. Ett slurk fra vannskinnet, og fatningen er på plass igjen. Farens død henger fortsatt tungt over hodet til den unge etterkommeren av Ookami-klanen, og ansvaret som følger med likeså. Minner om morgenen når Shigeru ble funnet flådd i hjel, soverommet farget rødt i blod og med ansiktet låst i et evig redselsfullt mine er brent fast i tankene til Shiroi, og frysningene er enda like sterke.

Det er ikke sikkert hvem det var som stod bak den grove handlingen, men landsbyens prester talte febrilsk om et ondt nærvær som hang tungt i luften den samme kvelden, og det gikk ikke lange tiden før landsbyboerne fikk høre om ryktene selv. Dagen derpå gikk beboerne samlet opp til slottets dører og bønnfalt landsbyrådet om å vurdere flytting: en ny start, vekk fra dette hjemsøkte landet. Men det er for mange år med hardt arbeid gravert i hver enkelt bygning i denne landsbyen, utallige liv og kamper kjempet for og tapt i løpet om klanens overlevelse. Et dynasti bygd på blod, svette og tårer. "Vi skal ikke la oss skremme og jages bort!" lød formannen i landsbyrådet mens han trådde gjennom slottets porter med vakter ved sin side og brøt opp den rastløse gruppen mennesker.

Shiroi kommer til seg selv igjen fra tankene sine og bryter stillheten i gruppen mens de fortsetter på stien mot landsbyen. "Vi hviler innendørs i kveld. Samle alt dere måtte trenge for reisen fremmover."

Det var litt inledende om Shiroi og bakgrunnen hans som etterkommer av Ookami-klanen. Kan hende posten over har litt mye "seriøse" undertoner og er kanskje litt cheesy, men det var et helt ærlig forsøk på å gi min character litt dybde for en gangs skyld, i motsetning til alle andre gangene hvor jeg bare har slengt på et corny navn og went with it. Håper ikke det ble FOR emo, men han er naturlig nok blitt satt ut av farens død og kan virke litt reservert og passiv, men forhåpentligvis ikke super emo-kid. Bare så det er sagt. :) Jeg prøvde også å være litt vague i flashbackene ettersom jeg planlegger å avsløre mer og mer av hendelsen i tiden fremmover. Bare å glede seg, høhø!
This message was last edited by the player at 22:11, Fri 11 Nov 2011.

Ordene til Shiroi vekker Esikiels oppmerksomhet. Etter å ha vokst opp i skogen sammen med sin eldre bror har Esikiel aldri følt seg helt hjemme i byen. Han føler seg mer hjemme når han hviler i tretoppene med en god bok i hendene, mens han hører på rolig fuglesang og gjerne lyden av en elv som renner gjennom skogen. Likevel ser Esikiel at noen ganger må man bare integrere seg litt i sivilisasjonen, selv om den til tider kan være ganske så forstyrrende og farlig. Ikke at Esikiel ikke kan forsvare seg, gjennom flere år med trening sammen med sin eldre bror har han blitt en eksemplarisk kriger som er lærd i både sverdkamp og bueskyting. Det er bare det at Esikiel foretrekker et mer rolig område sånn at han har et bedre perspektiv på det som foregår rundt han.

Med et lite rykk på føttene vekker han Aldo, hans trofaste hest, og følger etter Shiroi.