Frekke røvere plyndrer båter med forsyninger til Aegirheim. Kan noen vennligst gi dem saftig smekk? Det blir selvfølgelig en slant til de som hjelper til.

Lucio skulle være med her, amirite?
This message was last edited by the GM at 19:30, Fri 10 Apr 2009.

URP: Stemmer det

En ung mann kommer løpende ut fra vertshuset etter de andre. Han går kledd i en fargerik kappe over en mørk, velholdt heldekkende lærdrakt. I to bandolær som går i kryss har han en mengde dolker, og i beltet har han en duellants dolk. "Godtfolk, godtfolk! Dere har vel ikke tenkt dere ut og sloss mot pirater uten en banditt på deres side også?" Han smiler bredt og bukker ærbødig.

Vrik ser på den nyankommne og smiler. Sa bukker han dypt tilbake.

"Den legendariske skalden Krivdarius ønsker dolkemesteren velkommen i deres følge. Hvis det er greit for krigerne såklart."

Aswar snur seg idet det blir ropt bak han, får øye på den tungt bevæpnede mannen som kommer løpende og smiler bredt: "Ja, enda flere våpen gjør vel ikke noe. Men hvordan har du tenkt til å nå fram til piratene med de korte greiene der?"

Han ser på spydet sitt og gliser til knivmannen:"Ville det ikke vært bedre med et ordentlig våpen istedet for de spiseknivene?"

Lucio ler høyt "I Estan pleier vi å si at det er ikke størrelsen på våpenet som teller, men hvordan du bruker det. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg føler meg mye tryggere i kamp sammen med et par staute slosskjemper som dere" Han nikker mot Aswar og Morrac før han snur seg mot Kriv "Jeg har selvfølgelig hørt om den drakoniske kvadmesteren Krivdarius, det er faktisk en av grunnene til at jeg la veien innom hit. Mitt navn er Lucio De Costa, men hvis du skal bruke meg i noen av kvadene dine, så ser jeg helst at du utelater familienavnet mitt. Det er ikke godt for helsa å være for lett å spore"


URP : 26 på Bluff på hvorvidt han kjenner igjen navnet Krivdarius, for de som måtte føle seg mistenksomme mot en velmenende Estanitt

Kriv ser tydelig stolt ut når Lucio kjenner igjen navnet hans!

"Virkelig! Har mine bålkvad spredd seg helt til Estan! Handelsmennene må virkelig ha likt mine kvad. Jeg tror jeg skal kalle deg Dolkemester Lucio i mine kvad. Mester rimer så godt."


Etter å ha tenkt litt renser Kriv stemmen. Finner frem en liten tromme og slår en liten rytme. Så kvader han:


"Lucio Dolkemester
blikket på fienden fester

dolken fyker mot målet
lyset blinker i stålet

blodet spruter rødt
offeret faller dødt"


Etter han er ferdig ser han forventningsfult på sine følgesvenner.

urp: Hvorfor skal Kriv tvil på noen som har hørt om han... :)

urp2: Jeg er ikke verdens beste dikter, men jeg skal prøve :)

Lucio smiler og klapper "Jeg hadde ikke regnet med å bli bæeret med et eget kvad så raskt"

Aswar klapper noe entusiastisk til ære for Krivs kvad.
"Vakkert! Jeg får bare håpe at vi andre får sjangsen til å gjøre noe episk slik at vi får våre egne kvad alle sammen! Og viss du er like god på å kaste fra deg dolkene dine som jeg får inntrykket av at du er Lucio, så tror jeg det her kan bli riktig så bra!"

Morrac klapper også høflig for skalden.

"Virkelig vakkert Krivdarius, du har virkelig et talent for det der. Godt å vite at det ikke blir kjedelig ved leirbålet."

Krivdairus bukker dypt og smiler veldig fornøyd.

"Jeg skal nok fremføre en del flere kvad etterhvert som våre heltedåder strider frem"

Aswar tar en kjapp titt over den lille gruppen før han tar mot til seg og sier:
"Ja, skal vi kanskje prøve å finne denne Kobberfot? Jeg er ny her og veit ikke helt hvor elven er engang...Hvis da ikke elven de snakker om er elven som renner tvers igjennom byen?"
Han snur seg og gjør en pekende håndbevegelse mot retningen elven er før han igjen snur seg mot gruppen:"Leder du an Kriv?"

URP: Eg erre avbryt dykk her for å sei at eg skal vera DMen dykkar, og for å starta handlinga=D Eg har fiksa namnet og sheetet ditt forresten Kriv.

IRP: De set i veg bort til hovudkvarteret til Den Røde Måne og finn, takka vera nokre hjelpsame soldatar, vegen inn til Roamin Kobberfot sitt kontor. Inne p åkontoret finn de ein person som tydelegvis ikkje er Kobberfot, då han visstnnok skulle vera ganske liten. Her sit nemleg ein fuyllvoksen mann, med distingsjonar som tyder på at han er løytnant av grad. Han er begravd i papirer og det ser ut som om han stresser skikkeleg for å komma seg gjennom alt arbeidet han har føre seg. Det er og tydeleg at dette ikkje er ein mann som blei leigesoldat for å vera på eit kontor, for han har kroppsbygninga til ein staut krigar. Nr de kjem inn på kontoret ensar han dykk først ikkje, men med ein gong Kriv kremtar høfleg kikkar han forskremd opp og trekk eit lettelses sukk då det ser ut til at han kan tenka på noko anna enn papirarbeid dei neste par minutta. "Eg reknar med at de er her angåande elverøverane?" Han snur seg og leitar gjennom ein stabel med papir før han endeleg finn papira han leitar etter. Han tek dei fram og les litt. "Ja! Det har seg altså sånn at nå som Aegirheim har vekse så voldsomt fort dei siste åra, så har det kome latterlege mengder med handelsbåtar her. Detta har tydelevis ein gjeng priatar fått med seg og, for den siste månenden har nesten annankvart skip blitt angrepet av røverane. Dei skipa som har klart å sloss seg utav det har sagt at dei pleier komma med båtar som ligg gøymd i sivet og dermed borda skipa derifrå. Dei har fått stjålet store mengder varer, men me har ikkje sett noko av det dukka opp på svartebørsen her i Aegirheim, så me har ikkje peiling på kvar dei held til. Oppdraget dykkar går enkelt og greitt ut på å finna desse røverane og fjerna dei på ein mest mogeleg effektiv måte." Han kikkar spørjande på dykk, med eit blikk som ljoser av at han vil at de skal ha nokre spørsmål, sånn at han slepp å gå tilbake til papira med ein gong.

Beklager navneproblemet. MÃ¥ ha skjedd en hjernefeil ett eller annet sted :P

Morrac forbarmer seg over den stakkars løytnanten, og stiller ham et par spørsmål.

"Har dere noen anelse om hvor mange det er av disse piratene, eller hvor sterke de er? De må jo være nokså ambisiøse, hvis de angriper såpass mange skip.

Og hvor hardkokte er de? Tar de livet av alt ombord, eller binder de dem fast til et tre ved elvebredden, uskadd, men noen gullmynter fattigere, før de elegant forsvinner inn i nattemørket?"

"Me er ikkje sikre på antalet, då me har fått høyra alt frå fem til tjue frå dei som har kjempa seg ut av det... Dei har slått meg som særs hardkokte, men ikkje særs barske. Det vil sei at dei har stukket av med ein gong dei har møtt litt motstand, men med dei skipa der dei ikkje har hatt nevneverdig beskyttelse, så har nesten alle blitt drepne. Me har sett sunkne skip og nedbrente rester når me har vore ute med patruljebåtane våre for å leita. Men når det kjem med patruljebåtane våre er dei jo sporlaust forsvunne, då er det berre lik og vrakrestar igjen. Det er difor me tenkte at eit par eventyrarar kunne skjula seg som mannskap på eit av skipa og dermed overraska piratane."