Nei, men du påpeker så kjekt at hvis du ikke vil følge dem, så gjør du ikke det. Det er forsåvidt greit, men da kommer du ikke til å oppholde deg her noe lenger heller. Denne situasjonen hadde ikke oppstått om dere ikke fulgte reglene, så det går begge veier.

Baal ser seg rundt. Hever vinglasset og tar seg en slurk.

"Jeg regaerte slik jeg gjorde nettop fordi jeg hadde med meg venner som tilber såkalte 'gode' guder. Ikke alt jeg gjorde den forrige gangen jeg var her var noe jeg gjorde med lett hjerte. Jeg var lederen for gruppen og med det ansvaret var det også min avgjørelse å ta på vegne av gruppen.

Hvis det får deg til å føle deg bedre kan jeg gå med på at noe av det jeg gjorde sist gang var urimelig. Jeg var i ubalanse etter å ha hatt en trefning med fanatiske tilbedere av Karathul og trodde at du var en som dem. Det er du tydeligvis ikke"

Jeg har ikke helt tro på at det der gjaldt den destruktive og plagede magikeren du hadde med deg, men la gå. Det er synd at den avgjørelsen gikk utover dine venner, men du ga meg ikke noe valg.

Det var ikke bare urimelig, det var helt fullstendig feil på alle nivåer. Men, du har i det minste mot nok til å innrømme det. Og det står det respekt av.

Jeg regner med at du snakker om Arvas og Isedril når du nevner disse kultistene? Det stemmer at vi tilber den samme guddomm, men vi er ganske forskjellige likevel. De to hadde noen ganske tåkete ideer, men jeg la meg ikke noe bort i hva de tenkte og ga dem ly slik jeg gjør med alle som kommer hit.

De kom hit en stund før dere, rimelig forslåtte og medtatte, og i sjeleform. De fortalte at noen eventyrere fra den virkelig verden hadde tatt livet av dem. Det fortjente de antakeligvis hvis man tenker på ideologien deres, men det ga dere likevel ikke rett til å angripe dem igjen når de var her. Slik de er mine gjester, er også dere det for øyeblikket. Om noen skulle angripe dere her hos meg, vil jeg beskytte dere slik jeg beskyttet dem. Om nødvendig ved å drepe. Dere vet at jeg er i stand til det om jeg må.
This message was last edited by the GM at 23:05, Sun 28 Feb 2010.

Tharsul trekker på skuldrene. "Denne plagede magikeren tror jeg ikke kommer til å bli så stort problem for noen. Har ikke sett noe til han på en stund. Sikkert blitt spist av noe stort i skogen. Var nok ikke så lett for han når han ikke kunne bruke ene armen sin skikkelig."

Baal blir sittende og se litt på de andre for å se hvordan de reagerer på hendelsene. Han drikker god vin og ser ut til å trives.

Må roe ned tempo litt her så andre evt kan få postet litt :)

Maladarius kikker spørrende bort på verten.

Er det bare å forsyne seg?

Åh, beklager. Ja, ta alt dere vil ha. Lammet der borte er spesielt godt, synes jeg. Til dessert vil jeg anbefale kakene som er fylt med appelsin, pistasj og honning. Det er min mors oppskrift.

Abdul selv forsyner seg med noen friske grønnsaker, hvitt brød og et par biter lam.

Å, forresten. Jeg kjøpte en pose te like før jeg dro. Jeg tenkte vi kunne smake på den. Kanskje etter middagen.

Han drar frem en liten pose og legger den på bordet ved siden av tallerkenen.

Abdul lyser opp.

Åh, utmerket! Det har stadig plaget meg at ingen som kommer hit vet å sette pris på god te. Det er det tydeligvis slutt på nå. Det skal være en ære, kjære gjest.

Baal forsyner seg ganske forsiktig med maten. Han smaker på det aller meste, men foretrekker blodig kjøtt.

Han hever halen litt når han hører Maladarius prate om te. "Jeg viste ikke du var så sofistikert Maladarius, du overasker meg."

Ellodir held seg roleg når Baal og dei andre snakker saman. Kva han meiner om saken syns ikkje spesiellt godt på kroppsspråket, då han bruker mesteparten av tida et og drikk hjarteleg. Av og til slenger han eit kjøttstykke til Umbra, som sit på gulvet ved sida av han. Ho ser ikkje like roleg ut, for ho held eit godt auge med Tharsul for å sjå etter om han kan slå til med noko sært noko.

Nå, siden jeg åpenbart kan stole på dere, vil jeg fortelle historien om Abdul Ahad. Den er det ingen som kjenner til, kun meg. Da vil dere forhåpentligvis øke deres forståelse om mitt valg om å forsvinne fra verden.

Min far var Ali Ibn Yusuf Ahad, altså het hans far Yusuf, siden Ibn betyr sønn av. Det er uansett ikke viktig. Far var Sjah av bystaten Sahari i det nordlige Tyroni. Han sendte meg på et diplomatisk oppdrag til en nabostat for å forhandle fram en handelsavtale han håpet ville fjerne en del av spenningen mellom byene.

Jeg dro med et lite følge, og godt forkledd. Men, jeg mistenker at noen hadde tystet på oss. Midt ute i ødemarka ble vi tatt i bakhold av en gruppe landeveisrøvere. Mitt følge var ikke stort nok til å stå imot, og jeg fryktet at jeg ville bli tatt til fange eller kanskje til og med drept. MEN, så! Et mirakel kom min vei. En ensom kriger kom motsatt vei og bekjempet hele røverbanden alene. Han styrke var ulik noe jeg hadde sett tidligere. Etterpå ba han meg om å passe bedre på meg selv. Deretter vandret han videre.

Han sa aldri hva han het, hvem han var, eller hvorfor han reddet meg, men jeg fikk øye på en tatovering på underarmen hans før han dro. En trefingret klo som holdt en flamme.

Senere samme dag satt jeg i hallen til nabostatens regent og kikket inn i flammene som danset i peisen. Jeg ble søvnig, og må ha duppet av et øyeblikk. En stemme kom til meg, som i en drøm. "Abdul Ahad, din samtalepartner har onde hensikter. I farens stund, frykt ikke, men omfavn flammene som vil bli din redning." sa den. Når regenten trakk en kniv mot meg, skjønte jeg at noe større enn dødelige makter var på min side. Uten å nøle løp jeg mot peisen og kastet meg inn i flammene. Jeg ble ikke brent, og kjente ingen smerte. I noen sekunder var flammer alt jeg så, før jeg plutselig befant meg på gaten utenfor regentens palass. Jeg sprang vekk så fort jeg kunne.

Når jeg kom hjem til Sahari, dro jeg med en gang til vårt palassbibliotek og fant frem bøker om religion og lignende. Etter noen timers intense studier fant jeg symbolet jeg hadde sett på krigerens arm. Symbolet til Karathul, en av de gamle, de sanne guder. Og nå, den eneste av dem. Jeg var ikke i tvil. Karathul hadde indirekte og direkte reddet mitt liv. Ikke én, men to ganger på en dag! Etter dette viet jeg meg fullt og helt til Karathul. Det var det minste jeg kunne gjøre.

Men det skulle vise seg at dette var ikke noe man kunne gjore åpenlyst. Min far fordømte min tro. Det gjorde alle andre i Sahari også. Jeg ble plaget, forsøkt drept flere ganger, og generelt sett på som en farlig kultist.

Så, jeg bestemte meg. Jeg tok kontakt med de dyktigste magikerne jeg kunne få tak i og betalte dem enorme summer gull for å iverksette byggingen av denne hagen. Avtalen var at de etterpå skulle slette minnet på seg selv og alle arbeiderne som deltok i arbeidet. Deretter forlot jeg de dødeliges verden med et trofast følge og så meg aldri tilbake. Det er nå 104 år siden.

 Her får jeg være i fred, i det minste størsteparten av tiden. Jeg ønsker bare å leve i fred og vie min tid til det gode liv og Karathul.
This message was last edited by the GM at 17:03, Mon 01 Mar 2010.

"Det var ein god historie, og eg lurer på kven denne krigaren er. Men eg må innrømme at eg tydelegvis ikkje har heilt kontroll på religion her. Sånn som eg hadde forstått meiner folk som trur på denne Karathul at han har lyst til å ta over verda og la den brenne? Korleis kan ein då vie livet sitt til guden utan å øydelegge? Eg ser ikkje samanhengen mellom det du gjer, som så vidt eg kan sjå berre er å bu her og hjelpe folk, og det Karathul visstnok vil gjere. Men nå har eg aldri studert religion, då eg ærleg tala ikkje skjønner dette gudestyret, og alt eg har høyrd om Karathul er det Solhammerfolk har fortalt meg. Så vidt eg er bekjendt har eg aldri møtt nokon som følger denne guden heller, men nå har eg det ikkje til vane å spørre alle eg møter om kva gud dei trur på."

Karathul ønsker en verden i flammer ja, og det er jo ikke urimelig når du er gud over flammer. Det du må forstå er at man ikke er nødt til å oppføre seg på en stereotyp måte for å tjene en gud. Jeg gir beng i hva andre av hans trofaste mener, jeg bryr meg kun om min egen tilbedelse. Og har du sett utenfor hagen? En verden av flammer og lava. Og her inne er det da ikke så ille?

Det er ikke sånn at alle som tilber Shacta dreper alle de møter, at alle som ofrer Deboc en tanke drikker seg sanseløse og fornikerer ved enhver mulighet, eller at Selas trofaste aldri blir syke. Husk at de falske guddommenes prester bare utgjør en bitteliten brøkdel av den totale mengden tilbedere. Det er de vanlige individene som teller, ikke prestenes som regel stereotypiske væremåte.

"Den verda som var kun flammer og lava var ganske drit då og eg trudde det var det som var målet, men her inne er det rett og slett skikkeleg bra, så eg kan sei meg enig eg. Eg kjenner ikkje spesiellt godt til desse gudane du nemner, men det er sikkert gode bilete. Men viss handlingane dine passar til orda dine skjønner eg ikkje heilt kvifor folk skulle vere sure på deg."

De er vanlige Tyronittiske guder og gudinner. I Tyroni har folk som regel en gud for alle aspekter i livet.

Nei, hvorfor skulle de være det? Fordommer er et stort problem i verden. Den dere er en del av, i det minste. Her er det ingen som plager meg fordi jeg tilfeldigvis tilber den sanne gud.

Tharsul begynner å teste ut litt av maten forsiktig, og ser ut til å ha gitt seg med kranglingen for øyeblikket.

Maladaris spiser med stor appetitt og overlater pratingen til folk med mindre matvett, med mindre han blir snakket til.

Baal tenker så det knaker mens han spiser. I mens er Deus ute å ser seg litt rundt. Han tittet ut av rustningen til Baal og klatrer forsiktig opp på skuldreren hans. Derfra ser han seg rundt i rommet. Når han ser Abdul myser han litt mot han.

Abdul lar seg ikke påvirke av bokimpen.

Ellodir nikker til Abdul.

"Eg kan sei meg heilt enig. Eg kunne ikkje brydd meg mindre om kva folk trur på, skulle dei finne på å tru. Handlingar får tala for seg."

Jeg er glad du er enig. Hadde bare flere hatt ditt tankesett..

Når folk er forsynt, trekker vi oss tilbake til salongen ovenpå og nyter te. Jeg har også en vannpipe med epletobakk hvis noen er interessert. Noen spørsmål?

Baal rister på hodet og smiler. Han ser ut til å nyte den gode maten og slapper litt mer av nå.

Abdul forsyner seg med en av kakene han anbefalte, og slafser den i seg med stor apetitt. Deretter gir han tegn til at tjenerne skal rydde av bordet.

Da håper jeg dere har spist godt. La oss fortsette i salongen.
Han leder følget ut fra matsalen og opp til etasjen over. Der går ferden nedover en gang og inn en døråpning. Synet som venter dere er overdådig:

Rommet har marmorgulv. Det står byster, statuer og annen eksklusiv pynt rundt omkring og overalt. Her og der er det små oaser av tepper, puter og lave bord fylt med snacks av alle slag. Bakerst i rommet er det en arkade av rundbuer foran en lang balkong ute i friluft. Utsikten er storslått til tross for at den verdenen dere ser er en annen. Bakenfor lavasjøen kan dere se isfjellet dere ble sendt til, lynstormer og alt annet man kan forestille seg. Den røde himmelen er fylt med stjerneskudd, opptil flere i sekundet.

Abdul selv rusler bort til et bord med tekanner og små kopper.
Denne teen, hadde du den her? Bare finn dere godt til rette, forresten. Smak gjerne på de honningglaserte nøttene med havsalt. De er nydelige. Og hvem vil prøve seg på shishaen? Han peker på en temmelig svær vannpipe ca midt i rommet.

Maladarius finner frem en liten pung med te og går bort til Abdul for å sette den på bordet ved siden av tekannen.

Jeg aner ikke hva det er, så jeg håper den er god.

Han kikker bort på vannpipa.

Oi. En sånn har jeg ikke prøvd før. Da er det på tide.
This message was last edited by the player at 14:02, Fri 05 Mar 2010.