Ånei, der er han igjen! Gjør noe! Si noe!

Ana ser rådvill ut, men trekker sverd og ser rett på rúngasten.
Vil du ikke tilbes som en helt, skal vi sørge for at du blir glemt!

Hun snur seg mot mannen som de reddet fra Kardak, og blir først litt perpleks over at de etter så mange dager sammen ikke vet navnene til hverandre.

Du! Løp til vogna og hent fakler! Brenn materialet i skuret, gjerne hele skuret!

Rúngasten stanser og stirrer tydeligvis rett på Ana, mens sverdet hans senker seg sakte men sikkert.

I mellomtiden springer fyren til vogna og drar med seg lampeolje, fakkel og en tennstang.
Skal jeg bare brenne ned hele greia?

Ja! svarer Ana kort, mens hun holder blikket festet på rúngasten.

Fyren slenger lampeolje på hele skuret og setter i gang med å tenne fakkelen. Ikke lenge etter står hele skuret i lys lue. Rúngasten ignorerer Ana helt og snur seg mot flammene.

Ana vinker mannen til seg og tar fakkelen. Hun holder den mot hullet på toppen av haugen.

Vil du at din grav skal brennes også, eller vil du at den skal være? spør hun rúngasten.

Rúngasten er tydeligvis forbi stadiet der kommunikasjon med ord er mulig, så mumlingen av diktet er åpenbart et resultat av kreftene som hindret hans hvile i utgangspunktet. Men du er i stand til å oppfatte visse grunnleggende følelser han projiserer. Han vil ikke at graven skal brennes.

Han mimer også haugens form med hendene og gjør noen bevegelser som kan tolkes dithen at han vil at den skal dekkes til.

Dekkes til? Som for eksempel med jord?
Hun signaliserer til mannen at han skal ta frem det han har av spader. Så slukker hun fakkelen.

Rúngasten nikker og rusler opp til toppen, der han peker på steinen og åpningen. Det holder tydeligvis med det.

Fyren henter spader og setter straks i gang. Creonas får steinen på plass, og når sanda er fylt opp blir det spadd litt jord og gress opp på steinen også. Ikke lenge etter er det nærmest umulig å si at det ligger noe under.

Når arbeidet er utført viser Rúngasten noe som kan minne om et smil, før han løser seg opp til støv igjen. Så, på samme sted, dukker en halvt gjennomsiktig mann opp.

Jeg takker dere for min hvile, fremmede. Nå kan jeg endelig forlate denne verden for godt. Men først må dere følge meg.

---

Han vandrer av gårde et lite stykke av gårde og snur seg ofte for å se til at dere følger etter. Til slutt kommer han til et stort og tydeligvis eldgammelt tre. Han gir beskjed til kompisen deres om at han skal grave.

Ikke fryktelig lenge etter treffer spaden noe hardt. Det blir dratt opp en ganske morken trekiste som til alles store glede inneholder 350 blanke gullstykker.

Tjosvalds ånd snur seg mot Creonas:
Igjen, takk. Kontakt meg hvis du trenger hjelp i stridsspørsmål. Farvel.
Så blir han sakte men sikkert borte.

Ana slumper ned på bakken, og puster ut.

Det var en gedigen lettelse. Jeg var redd vi måtte slåss mot han enda en gang. Det tror jeg ikke at jeg hadde overlevd.

Det holdt med to ganger, ja.
Vi har fått utrettet noe her. Det kan jeg kalle en god dag. Men den er ikke over ennå, og vi har lang vei igjen før vi er fremme.

Ana sukker, før hun reiser seg igjen.

Ja, vi bør vel bare komme oss av gårde. Eller bør vi forklare for noen hva vi har gjort her, så de ikke bare bygger opp skuret igjen?

Da må vi i så fall vente her i alle fall til i morgen tidlig for å se om det kommer noen som er ansvarlige. Dette virker som et like greit sted å overnatte som noen andre, og vi har det vel ikke travelt.

Natten går uten vanskeligheter. Ja, det hviler faktisk en svært avslappet stemning over området. Gruppa sover som steiner og våkner tidlig neste morgen av noen forferdede rop:

ÅNEI ÅNEI ÅNEI! HVA ER DETTE?! HVA HAR SKJEDD HER? HJELP HJELP! SABOTASJE!
En eller annen kis står borte ved restene av skuret og jamrer seg.

Creonas reiser seg raskt og går mot fyren.

Du kan prise deg heldig, mann. Det kunne gått mye, mye verre. "Helten" gikk igjen som en rúngast og angrep reisende langs veien. Han ville gjøre det klart at han var ingen helt i det hele tatt. Han var bare en leiesoldat, en som drepte for penger, og han gjorde bare jobben sin.
Om du bygger opp igjen dette og fortsetter denne heltedyrkelsen, vil han komme tilbake, og blod vil flyte!

Men.. men. Hva skal jeg gjøre da? Dere har jo ramponert livsgrunnlaget mitt, om dere så har rett eller ikke!
Han ser svært nedbrutt ut.

Ana går bort til mannen og legger hånden på skulderen hans.
Hør her. Hadde ikke vi 'ramponert livsgrunnlaget ditt', som du sier, så hadde du kanskje ikke vært i livet nå. Rúngasten tok nesten livet av Creonas her, og det var ille ute med meg også. Tenk hva han hadde gjort med deg, eller en av kundene dine!

Ana setter på et forskrekket uttrykk, i håp om at kisen skal forstå alvoret i situasjonen.

Når det gjelder hva du skal gjøre nå, er du hjertlig velkommen til å bli med oss til Aegirheim. Som du ser, så har vi allerede med oss en hel familie som skal starte på nytt der. Kanskje det hadde vært noe for deg også?

Jammen, det forandrer jo ingenting! Kunne du ikke demontert skuret i stedet for å brenne det ned? Jeg visste ikke noe om denne Rúngasten du snakker om heller. Jeg har brukt alle sparepengene mine på dette! Dere bør i alle fall betale for ødeleggelsene deres.. Og jeg kan ikke bare dra min kos. Jeg har kone og barn, og ingen egen jord.

Da venter det sikkert et stykke jord til deg i nord, eller i det minste en ny start og en fremtid. Ta med deg kone og barn og begynn på nytt. Eller finn deg et annet virke her nede. Det er helt opp til deg.

Creonas snur seg mot Ana.

Stakkaren kan godt få min del av pengene vi fant. Han trenger dem nok mer enn meg.

Ikke rare sparepengene, om alt du fikk var det skuret der... tenker Ana, men setter på et stivt smil.

Hvor mye mener du skuret var verdt, da?

Jeg kan ikke bare dra herfra. Det er ikke sånn det fungerer. Jeg er bundet til jorda og arbeider for herren. Å forlate marken kan straffes med døden hvis de finner meg, og det vil de antakelig gjøre. Du vet, sette et eksempel. Materialer og arbeidet kostet minst fem gullstykker. Det er nesten to måneders lønn ute på marken.

5 gullmynter? Det skal vi vel klare å avse.

Hun kikker over på Creonas, mens hun tar frem pengepungen som henger ved hennes side. Hun teller opp 14 mynter, og gir det til mannen.

Her. Personlig synes jeg du kunne være litt mer takknemlig for at du har livet i behold, men jeg gir deg pengene siden du har en familie å ta vare på.

Creonas ler høyt.

Var det alt? Her har du ti gullmynter for skuret. Du få gjøre som du vil.

Dette er ikke noe liv engang. Har du prøvd å være en annen manns eiendom? Men andre skal ha mat på bordet. Det er mitt lodd. Farvel.
Etter å ha fått pengene lusker han av gårde.

---

Ferden tilbake igjen kan starte, og vogna humper trofast nordover. Et par dager etter ser dere igjen Aegirheims sørport. Mannen og hans familie tar farvel med dere litt innenfor byporten, og setter kursen mot Den Røde Måne for å forhøre seg om bomulighetene. Selv tar dere turen til Cerinwe. Hun tar i mot dere med et smil.

---

Dere ble plutselig borte en god stund, men ulveproblemet løste seg, så jeg går ut i fra at dere fikk det til. Roamin og jeg har kommet fram til at dere fortjener femti gullpenger hver for oppgaven.

Oppdraget utført, pluss litt andre småoppgaver her og der. Dere får 1200 xp hver og 50 gp hver fra Cerinwe.

Strålende, takk for oppdrag vel utført :)

Vi har også funnet 370 gp og 3 potions of healing. 2 av dem drakk vi vel opp mot rúngasten, så da er det 1 igjen. Utstyret vi fant i kista delte vi vel? Eller var det noen som ikke ville ha noe av det?