Kapittel 1

Kerion Davnor vandret tankefull frem og tilbake over gulvet på kontoret. Han stoppet opp for å titte ut vinduet, utover Tårnelv der den strømmet gjennom Aegirheim. På den andre siden lå de svartbrente ruinene som utgjorde vestre Aegirheim, brent til grunnen av dragen kalt Aegirbane en gang for lenge siden.
Lederen for Den røde måne løftet en hånd til pannen og lot fingrene gli gjennom det lyset håret. Han var kledd i en blå silkeskjorte med sølvtråder og en rød halvmåne på brystet, sort bukse i silkesateng. "Og hva har man funnet ut om hobgoblinene i byen?" Kerion lot blikket gli over byen mens han lyttet til halvingens rapport.
Roamin Kobberfot var bare halvparten så høy som sin leder, men halvingen var omtrent like bred. I motsetning til lederen for leiesoldatene, foretrakk han bomull fremfor silke, og da helst jordfarger. En brun vest over en ufarget skjorte, og grønne bukser. Han lot føttene være udekket så lenge han var innendørs. Sko føltes mest som fotjern for ham. En annen ting som skilte ham fra Kerion var smilet. Roamin smilte stadig, bortsett fra de gangene han konsentrerte seg hardt. Han hadde en stor, rund nese, krøllete brunt hår, og et par blå øyne som alltid lyste av godt humør. "Uhm... eh... jah... Kylthin rapporterer om at de alle er døde... uhm... Eventyreren som utførte oppdraget sammen med ham syntes visst det var lurest. Å fjerne dem altså. De... eh... planla å myrde visse personer. Uhm... Egris, Cerinwe, Mipsy og eh... Vante."
Kerion spant på hælen og satte blikket i sekretæren og nestlederen, "Hvorfor akkurat dem?"
Roamin tittet usikkert i papirene sine og deretter på Kerion igjen, "De... eh, øh... er Den røde månes fremste magikyndige... uhm... av, ja... du vet."
Generalen nikket og gikk bort til pulten for å titte i papirene som lå spredt der. "Hvordan går forberedelsene til slaget?"
Halvingen måtte bla litt i bunken før han fant det han lette etter. "Jo... eh... Fallgravene er på plass i passet. De møtte en patrulje fra Karrol-Santh, men tok seg av den... skal vi se... En gruppe er ned i Tåredalen nå for å ta seg av artilleriet. Troppen som sto for forberedelsene av eget artilleri ble jaget ned fra fjellet av fiendtlig luftkavaleri. Eh, ah, ingen meldte seg på oppdraget om å sabotere fiendens forsyningslinjer... Nei."
Kerion Davnor sukket dypt. "Det ville kjøpt oss mer tid. Hver time er dyrebar. Har noen meldt seg til å delta i slaget?"
"Ni eventyrere så langt. Vi har ikke hørt noe fra Ionon Mortune, så det blir ti med ham."
"Sersjanten?"
"Den samme... uh, eh... han var en av de første av eventyrerne som kom hit, og han var den første til å melde sin interesse da vi åpnet Månen for nye medlemmer... Uhm, ja... jeg regner med at vi får hjelp fra Det røde tårn."
"Xarim ja." Kerion vandret bort til vinduet igjen og la hodet mot glasset for å få øye på magikerens tårn der det sto for seg selv midt ute i elven. Oppussingen var i full gang, og det ver ikke lenge til det sto klart til bruk av Xarim og hans nyoppstartede magikerlaug. "Hva tenker du om gnomen?"
"Xarim? Eh... ja, selvfølgelig, eh, oh... Jeg tror vi kan stole på ham, men alikevel vet jeg ikke helt om jeg tør. Han... eh... Jeg vet ikke helt hvor jeg har ham. Når jeg ser ham føler jeg at han skjuler noe fra meg. En hemmelighet. Han... eh... er svært intelligent, jo, han er jo magiker men, ja, du vet. Jeg tror han vet godt hva han gjør. Det røde tårn er jo avhengig av vår beskyttelse, så jeg tror vi kan regne med dem som allierte. Selv om... ja... halvorken."
Det var ikke nødvendig å nevne navn. Det var ikke mange halvorker i byen, og det var bare én som hadde gjort seg bemerket. Argul Ildøye av den første sirkel hadde mer enn bare ork og menneske i blodet, og selv om Månens hellige krigere ikke kunne finne noen ondskap i halvorkens sjel, kunne de bekrefte at det var mer enn nok av det i blodet hans. Ikke alle var like glad for å la hvem som helst gå fritt i Aegirheim, men Kerion Davnor hadde ikke for vane å dømme en person ut i fra hans slektskap eller fortid. Han lot heller en manns handlinger tale for ham, og Argul Ildøye hadde gjort sitt for å tjene Aegirheim mer enn én gang.
"Nok om forberedelsene. Hva med Saverin?"
Krelvin Saverin, en adelsmann fra Adelheim i sør hadde nylig tatt inn på vertshuset, og sendte for tiden eventyrere på jakt etter visse verdiløse gjenstander. Hverken Kerion eller Roamin hadde hatt noen kontakt med familien Saverin i fortiden, men Yagu, lederen for Den sorte lotus, visste nok om adelsmannen til å stemple ham som en potensiell trussel.
"Yagu har et par eventyrere på saken. De er nye i byen, og kan ikke kobles til Den sorte lotus om de skulle bli oppdaget. Jeg tror Saverin har en mistanke, men vi kan ikke si noe for sikkert når det kommer til ham."
"To stykker? Og nykommere?" Kerion så tankefull ut et øyeblikk før han tittet på Roamin og smilte lurt. "Hvem andre har han på oppdraget?"
Halvingen returnerte smilet og nikket "Hvem vet? Om jeg kjenner Yagu rett, er det ingen andre enn han som har den informasjonen. Kanskje ikke engang den han har på oppdraget." Roamin humret for seg selv. Han kjente Yagus type godt. Slike som han visste alltid langt mer enn de fortalte, og fortalte alltid langt mindre enn du ønsket å høre.
"Mens vi er inne på eventyrere, hva er din oppfatning av de vi har her nå?" Kerion rev seg løs fra vinduet igjen for å vandre litt frem og tilbake i rommet. Han stoppet opp for å kikke på Sølvtann der det hang over stolen hans. Sverdet skinte, og det syntes som om det glitret der dagslyset lekte over bladet. Den røde månes general syntes han kunne se gnister danse rundt det, men avslo det som et synsbedrag skapt av lyset. Hjaltet var av ben. Tankene vandret til den majestetiske dragen som hadde gitt sitt liv for å skape sverdet. For ikke å si sølvhud, stridsutrustningen hans. Hun var en vakker drage. Og modig. Han hadde aldri sett slik et mot. Minnene ble jaget vekk av Roamins stemme der han fortalte om eventyrerne som hadde strømmen til byen på jakt etter rikdom og berømmelse.
"...spesielt en Caile D'aerean."
"Unnskyld," avbrøt Kerion. "Hva sa du? Jeg var et annet sted der et øyeblikk."
Roamin sukket, "Henne igjen?"
Kerion nikket.
"For å oppsummere: De fleste er uerfarne og er heldige om de finner den rette enden på et sverd, men de kommer seg. Det er et par bråkmakere, men ikke noe stort problem. Denne Caile D'aerean gneldret litt til et par soldater, med Biron stoppet det hele før guttungen rakk å få seg selv kastet på celle... eller drept."
Generalen bare nikket mens han stirret tankefull ut i rommet. "Planen går i alle fall i riktig retning." Han satte seg i stolen sin og sukket dypt mens han tittet på rotet av papir som den lille sekretæren hadde lempet på pulten hans. "La oss komme i gang med arbeidet. Å styre en by krever mer enn jeg hadde forestilt meg. Jeg begynner å få ny respekt for de som styrer by og land. De som virkelig styrer altså, ikke de som sitter på tronen og later som."
Roamin Kobberfot bare humret for seg selv mens han skøv papirer rundt på leting etter et sted å begynne.
This message was last edited by the GM at 16:22, Thu 01 Mar 2007.

Mondranon stønnet da han ble kastet inn i treet, og pusten ble slått ut av ham. Krigeren dyttet fra og kastet seg mot orken igjen med begge hendene på falkionen. Orkeøksa for mot hodet hans, men han dukket under den og kastet seg inn i orken, skulder først. Den store mannen ble nesten slått tilbake, men klarte i det minste å få orken ut av balanse. Trærne danset rundt ham og bakken ville ikke stå stille, men Mondranon hadde ikke tid til å stoppe opp nå. Et eneste feilsteg ville bety døden. Falkion og øks møttes midt mellom de to krigerne med en kraft som nummet to par never.
Mondranon kastet på det lange, lyse håret og stirret intenst på orken med et par dype, blå øyne. ”Kororin shegath, til avgrunnen med deg, ork!” Han spyttet ut ordene som om de var av gift, og i neste øyeblikk ålet en skygge seg opp sverdbladet. Den nådde øksa, og krøp raskt ned langs skaftet og åt seg veg inn i orkens fingre.
Orken sperret opp øynene i frykt og snublet bakover mens han snerret en forbannelse selv, men den hadde ikke på langt nær så stor effekt som menneskekrigeren sin. Med et dyrisk brøl kastet Mondranon seg mot den svekkede motstanderen.
Ingen nåde, tenkte han. ”Dø!”

Den første orken som hadde angrepet Gundra hadde trodd hun var ubevæpnet, og hadde forsøkt å legge dvergen i bakken med bare nevene. Den feilen hadde kostet ham livet. Gundra hadde smettet unna uten problemer og før orken hadde fått tak i henne, hadde et glødende sverdblad av mental energi, bare en fot lang, materialisert seg i hånden hennes.
Det var for sent for orken. Før det hadde gått opp for den hva som hadde skjedd, hadde den falt til bakken, rødt smil fra øre til øre.
Gundra hadde ikke hatt tid til å feire, for to nye orker var øyeblikkelig over henne. Hun holdt en av dem på armlengdes avstand mens hun danset unna øksa dens. Kortvokst, selv til dverg å være, var hun mindre enn øksa, og hadde overhode ingen ønsker om å stifte nærmere bekjentskap med den. Svetten rant fra pannen hennes, og hun måtte stadig tørke den vekk for at den ikke skulle renne ned i øynene. Et svart hårbånd holdt det lange, mørke håret tilbake, men hindret ikke at det pisket henne i fjeset når hun spant fort rundt. Pesende smatt hun rundt og utnyttet terrenget så godt hun kunne for å holde seg i live.
Orken brølte i frustrasjon hver gang han trodde han hadde henne, men ble hindret av et tre eller en busk som plutselig var i veien.
Gundra stoppet opp et øyeblikk for å få igjen pusten. Kom igjen!
Motstanderen hennes gliste bredt og for mot henne med øksa hevet over hodet.
Litt til... der! Orken så ikke trerota som lå skjult under det pistrete krattet. Han tråkket på den, og foten gled. Orken stupte fremover som et fallende tre. Øksa for ut av hendene dens, og orkekrigeren hadde kurs mot bakken.
Men først traff den et glødende sverdblad som sto klart til å møte ham.

Grongar, sønn av Roksh, hadde sett halvbroren sin falle til bakken, strupen kuttet av det merkelige våpenet til dvergkvinnen. Han og Irmek kastet seg mot den vesle kvinnen, men nesten hundre kilo pansret menneske hadde truffet ham i siden og sendt ham snublende gjennom busk og kratt. Han brølte en ed til Gruumsh, og reiste seg, klar til kamp, én øks i hver hånd. Den pansrede krigeren sto klar til å møte ham, skjold og morgenstjerne i hendene. Grongar blåste seg opp og snerret mot motstanderen så spyttet for ut mellom de gule tennene hans. Han slo øksene sammen og gliste, ”Du kan ikke vinne mot meg, menneske. Jeg har Gruumsh på min side!”
Krigeren foran ham svarte noe, men han hørte ikke hva det var. Stemmen hans lød svak og hul inne i hjelmen. Nei... stemmen hennes. Det var en kvinnestemme. Grongar ble stoppet opp, målløs. Hadde han blitt slått over ende av et kvinnemenneske? De andre ville le av ham om han ikke gjorde kort prosess på henne. I det minste ville det ikke være mye til utfordring nå som han var forberedt.
Hun ble stille, og avsluttet med å slå morgenstjernen mot skjoldet. Det var prydet med to sirkler, den ene inne i den andre, et kors gjennom begge. Grongar mente han hadde sett symbolet før et sted. Det spilte uansett ingen rolle nå. Han trampet mot henne med øksene klare for å drikke blod.
Igjen stoppet han. Hun var større nå. Og større ble hun. Den pansrede kvinnen vokste foran øynene på ham. Hun vokste til det dobbelte av sin høyde. Det som bekymret Grongar, sønn av Roksh mest var at morgenstjernen også vokste.

Sarina, prest av St.Cuthbert og soldat for Den røde måne, avsluttet bønnen sin. Når St.Cuthberts kraft for gjennom henne kunne hun se både orker og trær krympe rundt henne. Orken hun hadde dyttet av Gundra sto som forsteinet foran henne, haken på brystet mens sikkelet rant fra den åpne kjeften. Hun trampet mot orken slik han selv hadde gjort for et øyeblikk siden.
Mellom trærne møttes ork og prestinne med et brak og ringing av metall mot metall.  Orken måtte hele tiden holde seg i bevegelse for å holde seg unna morgenstjernen. Den forsøkte å parere den først, men det gjorde han bare én gang. Selv klarte han ikke å komme nær nok til å sette øksene i Sarina. Med den nye størrelsen hadde hun også fått lengre rekkevidde med våpenet, og holdt ham på avstand. Når han først kkom seg forbi morgenstjernen, ble han møtt av St.Cuthberts symbol. Det var ingen vei forbi det skjoldet, og ingen åpenbare svake punkter å finne i panseret.
Som en siste desperate utvei kastet orken seg inn i Sarina. Den la hele tyngden i en skuldertakling, men ble belønnet av en sår skulder, og en neve mot skallen. Kvinnemennesket rikket seg ikke en tomme.
Grongar, sønn av Roksh, vaklet tilbake mens det ringte i ørene hans. Hvilken styrke. Et øyeblikk angret han på at han hadde undervurdert denne kvinnen. Han skulle aldri gjøre den feilen igjen.
Sarina så en åpning og for frem mens hun svingte morgenstjernen mot orken.
Han fikk aldri sjansen til å gjøre den feilen igjen.

Mondranon røsket falkionen løs fra motstanderens skulder. Han vaklet et par skritt bakover mens han tittet raskt rundt seg for å se om noen andre trengte hjelp. Det virket som om både Gundra og Sarina hadde situasjonen under kontroll. Han telte over motstanderne. Én, to, tre, fire... hadde det ikke vært flere.
Som for å svare på spørsmålet hans suste to piler ut av skogen. En av dem smalt inn i trestammen ved siden av ham med et thonk, den andre sneiet armen hans. Brynjen hans reddet ham fra en stygg flenge, men Mondranon følte seg ikke det spor tryggere av den grunn. Han kastet seg ned før orkene i skogen rakk å fyre av to piler til, og krøp bak treet så raskt han kunne. To piler til suste forbi i det han trakk til seg beina og reiste seg forsiktig. Mondranon tok sjansen på å titte frem, og fikk øye på to orker som kom løpende mot ham mens de holdt seg skjult blant trærne.
Han bannet stygt for seg selv. ”Litt hjelp her når dere får tid!” ropte han til til de andre.
Krigeren sukket dypt, grep falkionen med begge hender og steg frem fra bak treet. Begge orkene sto foran ham, bare et par meter unna. Den ene holdt ei diger øks i hendene, den andre gjemte seg bak et skjold mens den svingte en krumsabel.
Mondranon stirret dem inn i øynene etter tur. ”La oss danse!”
Orkene brølte til svar og for frem. De De hadde ikke tatt mer enn ett skritt før et rasende inferno for gjennom skogen og slukte dem. En diger ball av flammer rullet ver dem og etterlot et spor av død og aske. Orkene hylte som griser inne i flammene, og falt til knes mens den brungrønne huden smeltet fra ansiktene deres. Klærne tok fyr, og begge krigerne ble liggende og sprelle på bakken mens flammene slukte dem.
Mondranon løftet en arm for å skjerme seg fra heten. Skremt tok han et par skritt tilbake og tittet seg rundt for å se hvor ildkulen hadde kommet fra. Han visste med én gang hvem som hadde sendt den avgårde, og fikk det bekreftet da han fikk øye på Codin stående med et glis om munnen.
Stridsmagusen med føttene plantet godt fra hverandre slik han ofte gjør når han konsentrerer seg om å forme magi. Hans lange, mørke hår danset rundt hodet hans når magisk energi omringet ham, og det lyste av øynene hans når han smilte skadefro.
Mondranon berørte pannen raskt med to fingre i en hilsen for å vise at han var takknemlig for hjelpen før han for inn blant trærne på jakt etter flere motstandere.

Et grønnhudet vesen, en fot lang, satt på en gren og holdt øye med alt som foregikk på bakken under ham. Huden var dekket av vorter og byller, og to store horn kurvet seg opp fra pannen dens. Den satt på huk, med klørne godt plantet i barken. Den hveste lavt da den siste orken falt. ”Kaerlek nz’rak. Nå blir ikke Mester glad.”
Den lille demonen klødde seg i nakken og kastet et siste blikk på menneskene og dvergen der nede. Han gledet seg ikke til å avlegge rapport.

Et lyn flerret over nattehimmelen og lyste opp skogen langt der nede. Torden rullet over himmelen og ble kastet frem og tilbake mellom fjellveggene som omringet Tåredalen. Drønnene var øredøvende der inne i uværet. De to kråkene sirklet rundt hverandre et par ganger før én av dem ga fra seg et skrik og stupte mot bakken.
Kråka landet på en høy gren og ventet et øyeblikk på at den andre skulle komme etter.  De la vingene rundt seg for å skjerme seg fra det tunge regnet som falt rundt dem. Uværet hadde pågått i flere måneder nå, og de hadde for lengst avgjort at det ikke var naturlig. Fjellene som lå rundt dalen skulle være hvite av snø nå, og rim skulle pryde slettene i nord, men det var ikke noe som tydet på at vinteren nærmet seg. I stedet hadde de et forferdelig uvær som hang tungt over Tåredalen. Siden det begynte hadde det ikke vist tegn til å gå seg. Tvert i mot så hadde det spredd seg utover. Mørke uværsskyer hang over Aegirskog i sør og slettene i nord.
Quercus, lederen for deres lille druidesirkel hadde først mistenkt menneskene som hadde slått seg ned i den forlatte byen midt i Aegirskog. De hadde fått kontakt med noen av dem, og det virket ikke som de visste hva som foregikk. Quercus hadde til og med tatt kontakt med en alvedruide som hadde bosatt seg i byen, og hun var like bekymret som dem.
En bevegelse i skogen under dem fanget kråkenes oppmerksomhet. Noe stort beveget seg lydløst gjennom krattet som lå tykt på skogsbunnen.
Corvus ristet av seg sin vante dyreham. Fjærene trakk seg inn i kroppen mens den strakte seg ut. Vingene bredte seg ut og fingre vokste ut av endene. Orkekvinnen gikk fra svarte fjær til blek, grønn hud, nærmest gråaktig. Lange rødbrune fletter falt ned over skuldrene hennes, og hun stirret inn i mørket med mørkebrune øyne.
En brumming fra skogen under henne fortalte henne at det hun hadde sett var bjørnen hun hadde ventet på. Med et sprang fløy hun gjennom luften og landet mykt i krattet under treet.
Bjørnen bråsnudde seg og reiste seg på bakbeina, men ble rolig når han kjente igjen orkekvinnen. Den store raggete bjørnen endret fasong, men forble stor og raggete. Ursinar var en stor og hårete mann og ikke ulik en bjørn selv. Når han ikke bar bjørnepels gikk han kledd i grønne og brune menneskeklær, og i beltet hang to stridsøkser.
De to orkene stirret på hverandre en stund og kommuniserte utelukkende gjennom kroppsspråk og lukt.
”Usj. Jeg lukter bare våt skog.” utbrøt kvinnen, og Ursinar brummet blidt. Et nytt lyn jagde raskt vekk smilet.
”Hva har du funnet ut om uværet?” han tittet nervøst mot himmelen mens han kjærtegnet øksene.
Corvus skrittet urolig frem og tilbake, uhindret av busk og kratt. ”Ikke stort mer enn hva Quercus lærte av alven. Altså, ikke mye. Jeg snakket med en goblin av Gaeas sang. Han hevdet at åndene hadde fortalt ham at kilden til uværet befinner seg her i Tåredalen et sted, men det kan selv en valp se.”
”Ikke har du sett noe fra luften heller?”
”Nei!” det kom ut litt kvassere enn hun hadde tenkt. Hun likte ikke å fly i dette uværet, men hun likte ikke å innrømme det heller. ”Skogen er for tett. Jeg kan ikke se hva som skjuler seg under trærne.”
”Vel, Quercus sa vi skulle undersøke det sorte alteret ved Gudetjernet, sånn for sikkerhets skyld.” Tjernet hadde fått sitt navn etter en orkestamme som bodde der for en mannsalder siden. De tilba en avgud de mente bodde i tjernet, og kastet sine døde i vannet som en gave til guden sin. Når de hadde mulighet til det kastet de gjerne andre uti også. Orkene hadde reist et alter ved kanten av tjernet. Det var en eneste stor kloss av en svart, glatt stein. Ingen visste hva slags stein det var eller hvor den var kommet fra. I følge orkeprestene som ba ved det var det en gave fra guden i tjernet.
”Da går vi! Jo raskere vi kommer oss ut av dette unaturlige uværet, jo bedre.”
Ursinar bare gryntet i enighet og labbet inn i skogen.

En tåke, like unaturlig som uværet som raste over dem, lå over Gudetjernet. Bare noen råtne trestolper markerte hvor orkenes trehytter en gang hadde stått, men det svarte steinalteret sto uberørt av tidens tann. Overflaten var fremdeles like glatt og skinnende, og mosen hadde latt det være. Faktisk var det lite vegetasjon i nærheten av det i det hele tatt. Gresset nektet å røre ved alteret, og ikke en gang ugress vokste nærmere enn en fot fra det.
Ursinar brummet og trampet i bakken mens han kikket seg nervøst rundt. ”Jeg liker ikke dette stedet. Jeg blir like urolig hver gang jeg er her. Det er som… som om noe lusker i skyggene og holder øye med meg. Hvordan kan jeg hugge ned noe jeg ikke kan se? Nei, jeg liker det ikke.”
”Stille!” snerret Corvus. Hun ville ikke innrømme det, men hun var nervøs selv, og snakket til Ursinar gjorde det ikke akkurat bedre. ”Bruk øyne og ører, ikke munnen!”
Hannorken klynket litt, men ble raskt stille når den mer erfarne druiden satte et morderisk blikk i ham.
Corvus lusket blant ruinene av den gamle orkelandsbyen mens hun forsøkte å finne naturens stemme. Ved å strekke ut bevisstheten og åpne seg for naturens naturlige musikk og rytme, kunne hun kommunisere med den og til og med gi den visse kommandoer. Hun likte ikke å se på det som kommandoer, men snarere som en gjensidig forståelse av hennes og naturens behov og ønsker. På den måten kunne hun kontrollere både planter og dyr, så vel som elementene. Hun lukket øynene og konsentrerte seg, men hørte nesten ingen ting. Naturen var veldig stille her, og jo nærmere alteret hun kom, jo stillere ble den.
”Corvus.” kom det nervøst fra Ursinar.
Hun ignorerte ham. Noen ganger hadde hun lyst til å kvele den andre orken. Dette var en av de gangene.
”Corvus!” kom det igjen. Litt høyere denne gangen.
Igjen forsøkte hun å overse ham mens hun lette etter naturens sang.
”CORVUS!”
”Ja! Hva er…” hun tilga ham i det øyeblikket hun så tåken sive inn mot land og samle seg i en sky så tykk at det var umulig å se gjennom den. Begge orkene rygget bakover mens tåken ble så tykk at den tok fast form. Foran dem dannet det seg en grotesk skapning med kraftige bein og to massive armer som to tykke tømmerstokker. Skuldrene sto nesten tre meter over bakken, og et stort hode med en enorm kjeft, full av skarpe tenner, svaiet fra side til side. Beistets hud var gråbrun, nesten lilla, og pigger av bein stakk ut av rygg, skuldre og albuer. Armene endte i digre never, mye større enn beistets hode, og store, faretruende klør klorte dype groper i bakken. En grusom stank av forråtnelse slo i mot de to druidene, og Ursinar som var den med best luktesans ble nesten slått rett i bakken. Han krøket seg sammen og brakk seg mens tårene rant fra øynene hans.
Før orkene fikk sjansen til å avgjøre om de skulle bli eller flykte, for det enorme beistet mot dem med skremmende fart.
Corvus rakk bare så vidt å kaste seg til siden før en diger klo flerret gjennom luften og reduserte en trestolpe til en haug kvist. Hun løp for livet mot trærne mens hun febrilsk søkte etter naturens sang. Det var så vidt hun kunne høre en sang, men hun var fremdeles for nært alteret.
Ursinar sto på alle fire og tømte mageinnholdet på bakken når han hørte brølet fra en bjørn. Han løftet hodet og fikk øye på Kral, svartbjørnen som aldri var langt unna ham, løp mot monsteret. Ursinar forsøkte å rope til bjørnen for å stoppe den, men det kom ut som et lavt kvekk. Han skjøt rygg, og brun vokste ut av huden, og han tok sin vanlige bjørneham.
Det knaste i trær som ble splintret bak henne der hun løp for livet. Hun visste hun ikke kunne fortsette slik. Monsteret ville nå henne igjen før eller siden. Hun kunne ikke se for seg at det ville slite seg ut før henne. Hun måtte gjøre noe, men hun visste ikke om hun ville ha tid til å skifte form før det var for sent. Corvus åpnet sansene igjen og ble møtt med den vakreste lyd hun noensinne hadde hørt. Naturens sang. Hun beveget fingrene raskt mens hun sang tilbake, og naturen svarte. Buskene strakte seg mot det store beistet, og greiner pisket mot det. Planter og greiner slynget seg rundt beistets armer og bein i et forsøk på å holde det fast, men det rev dem opp av bakken som gress. Det ga henne den tiden hun trengte, i det minste, og snart fløy druiden mot himmelen på svarte vinger. Over henne kom Corax stupende for å møte henne.
Fast bestemt på å la denne demonen fra avgrunnen smake naturens vrede, stupte hun tilbake mens vær og vind raste rundt henne.

Demonen brølte av raseri når den spede kvinnen unnslapp ham. Han grep det nærmeste han fant, en stein på størrelse med et menneskehode, og slynget den mot henne. Begge kråkene svingte unna, og han kunne ikke lenger si med sikkerhet hvilken som var orkekvinnen. Så får jeg knuse dem begge da. Tenkte han mens han grep etter neste stein. Han kom aldri så langt som å få kastet den. En bjørn kastet seg over ham og slo ham til knes. Therlokan, alterets vokter, snudde seg for å slå i hjel dyret da nok en bjørn traff ham fra en annen side. Denne andre bjørnen ga fra seg et øredøvende brøl som ble besvart fra inne i skogen et sted. Therlokan kikket inn i skyggene under trærne og fikk øye på enda tre bjørner som kom løpende. Rasende kastet han av seg de to dyrene og reiste seg. Klør og tenner skrapte mot tykk demonhud, men var mer plagsomt enn smertefullt. Han langet ut med egne tenner og klør, og bjørnene tumlet gjennom busker og kratt. En diger neve låste seg rundt halsen på den største av bjørnene, og han var i ferd med å sette tennene i den da et lyn dundret inn i ham.

Panikken bredde seg over Corvus når hun så at lynet ikke hadde noen effekt på demonen. Hun måtte gjøre noe raskt, før Ursinar ble drept. Lynnedslaget hadde i det minste distrahert motstanderen, og hun nølte ikke lenge før hun kalte på naturen igjen.
En søyle av flammer for ned fra himmelen og innhyllet demonen fullstendig.
Ursinar falt til bakken og krabbet i sikkerhet mens infernoet raste. Flammene hadde ikke engang rukket å dø ut før en iskald vind for gjennom skogen og store sverd av is regnet fra himmelen og dundret inn i monsteret.
Corvus begynte på neste sang når det svære beistet sprang opp fra bakken og for gjennom luften mot henne. Hun avbrøt sangen og steg til værs så raskt vingene bar henne. Hun så seg tilbake i tide til å se demonen forsvinne fra løse luften. Forvirret stoppet hun opp. Den var borte.
Corvus kom til å tenke på Ursinar, og begynte på nedstigningen. Plutselig traff noe henne i ryggen, og hun stupte mot bakken. Panisk forsøkte hun å flakse med vingene, men noe holdt henne fast, og en skarp smerte fortalte henne at en av dem var brukket. Hun forsøkte å synge, men noe presset så hardt mot brystet hennes at hun ikke engang var i stand til å puste.
Som en siste utvei kastet hun av seg kråkehamen. Hun presset seg vei ut av grepet til demonen tidsnok til å se bakken fare opp for å møte henne. Over henne ruvet skyggen av beistet hun hadde forsøkt å unnslippe. Hun forsøkte å synge igjen, men rakk bare en eneste note før hun brått og brutalt havnet mellom bakken og 350 kilo med demon.

Ursinar sprang gjennom skogen, tilbake i den formen han var født i, men rakk ikke frem i tide. Han stoppet ikke av den grunn, men kastet seg mot demonen med begge øksene løftet til hugg. Ork og økser for gjennom luften, men ble møtt av en diger tømmerstokk av en arm som slo ham unna som om han var et insekt. Orken skiftet retning, og stiftet bekjentskap med et tre.
Bjørnene kastet seg over demonen igjen, og sammen dro de ham til bakken. Den strittet i mot, men sammen var bjørnene sterkere.
Ursinar søkte naturens sang, og slapp naturens krefter inn i kroppen. Med hud hard som bark løp han på igjen. Denne gangen var det ikke stort demonen kunne gjøre for å avverge angrepet. To økser bet seg inn i demonhud, og et skrik som fikk blodet til å fryse til is i årene for gjennom skogen.
Øksene hevet og senket seg raskt, og demonblod sprutet mot trærne. Demonen reiste seg på ny, men bjørnene fortsatte å rive i den med tenner og klær, og orkedruiden klamret seg fast rundt halsen dens med muskuløse bein mens han hogg løs mot hodet.
Ursinar hadde for lengst mistet oversikten over hva som foregikk. Alt han visste var at han måtte klamre seg fast, og at han ikke måtte slutte å hugge løs med øksene.
Endelig lød et tilfredsstillende knas når en av øksene brøt gjennom demonens tykke kranie. Trærne for forbi ham i det både demon og ork stupte mot bakken. De traff bakken med et brak, som et fallende tre. Han ble liggende urørlig mens han hev etter pusten.
Corvus, hva skjedde med Corvus? Senere… sove nå…
This message was last edited by the GM at 12:11, Fri 23 Mar 2007.

Et lyn flerret over himmelen og kastet lys over tusenvis av kjempende skikkelser på bakken langt der nede. Et øyeblikk senere ble de slukt igjen i mørket nede i kløften som var Tordenpasset. På himmelen roterte skyene i en spiral ut fra et sort senter av og til opplyst av lynglimt inne i skyene selv. Store vinger slo og sendte den massive kroppen susende frem gjennom regnet. Dråpene pisket mot de bronseaktige skjellene og ga dem en våt, skinnende glans. Vingene stoppet og dragen stupte mot et utspring på fjellet nedenunder. Klørne krummet seg rundt steinformasjonen og dragen ble sittende som en gigantisk fugl på en grå, kald gren hvor den kunne holde et øye med kampene på bakken. Stemmer surret inne i hodet dens, stadige rapporter og oppdateringer fra magikerne i kommandoteltet på sørsiden av passet. …flaggermusryttere over tårnet… øgleryttere bak forsvarslinjene... hoplitter på stien… spionlaget er i posisjon… Med innøvd disiplin sorterte dragen ut stemmene og lyttet til bare det den syntes var viktig. En del av dragen ville ned til bakken for å kjempe ved siden av soldatene, men den hadde langt viktigere ting å gjøre. Om han feilet i sin oppgave ville det ikke spille noen rolle hvordan det gikk der nede. Med blikket mot stormens øye sparket den fra, slo vingene og seilte atter gjennom uværet mot målet.

Nede i skogen lå en lysning hvor forlatte trehytter sto spredt. Ved bredden av en liten sjø sto et sort alter. Selv fra luften kunne man kjenne ondskapen som strømmet fra det, pulserende som om den var i live. Som om den kalte ut etter mørke tjenere. For det var det den gjorde. Sjøen var ikke lenger bare en sjø. Ondskapen som nå gjennomsyret den hadde skapt den om til en port til en mørk, grusom verden hvor det fantes vesener langt verre enn noe man kunne finne i denne. Nei, tenkte dragen. Man må ikke undervurdere ondskapen som finnes i enkelte mennesker.  Etter å ha tilbrakt lengre tid i denne verden enn de fleste mennesker kunne han fremdeles ikke venne seg til grusomhetene enkelte individer var i stand til å utrette. Men det fantes mange gode mennesker også. Ikke bare mennesker, men også andre raser. Disse var verdt å beskytte.
Et nytt lyn lyste opp skogen, og en mørk skygge seilet over himmelen. En underlig følelse bredde seg over dragen og fikk den til å skjelve av en mystisk kulde. Hjertet hamret i brystet. Bare én gang tidligere hadde dragen følt dette. Han hadde trodd bare dyr og kortlivede raser var i stand til å føle slik, men han hadde lært at også drager kan føle frykt av og til.
En massiv dragekropp dalte i sirkler ned fra himmelen. Lysglimtene fra oven avslørte årer av brennende blod under mørkerøde skjell. Duften av vått løv ble erstattet med en stank av svovel når den røde dragen åpnet gapet og snakket. En dyp, rungende stemme som fikk trær til å bevre,
-Keriondicar! Pussig at jeg skulle møte deg her. Har ikke du noen bønder du skal redde? Ordet ”bønder” ble spyttet ut i avsky og øynene lyste av sult. Kommet hit for å tilby deg selv som offergave til meg? Så omtenksomt av deg.
-Spar deg, vær så snill. Du vet like godt som meg hvorfor jeg er her. Krefter større enn noen av oss truer med å bryte gjennom. Om vi ikke gjør noe raskt vil det ikke lenger være igjen noe å sloss om.
-Det er der du tar feil, Keriondicar. Store, ja, men ikke større enn meg. Å, jeg ser tvilen i dine øyne, men det er ikke med hovmod jeg taler om makt. Det er bare en ussel demonherre som banker på. Ser du blodet som strømmer under skjellene her? Det er en guds blod. En demonherre er ingen trussel for reinkarnasjonen av en av tidenes mektigste guder.
Keriondicar skulle til å svare når et drønn avbrøt dem og en fontene av vann for opp fra sjøen og dynket dem begge. Noe annet beveget seg i vannet, og dette noe traff dragene med en enorm kraft og sendte dem tumlende gjennom luften i hver sin retning. Skog, himmel, skog, himmel og skog spant forbi Keriondicar og gjorde ham svimmel. Til slutt lystret vingene og han fikk orden på hva som var opp og hva som var ned, men han rakk ikke se hva som traff ham før en sverm av demoner var over ham og kloret seg fast med nebb og klør. Dragen kastet voldsomt på seg i et forsøk på å riste dem av seg, men de hang fast uansett hva han gjorde. Han skulle til å stupe mot sjøen da noe stort traff ham i siden og sendte ham stupende mot trærne. Dragekroppen braste gjennom skogen og sende jord, stein og knekte trær flygende. Med et brak landet den største av de to dragene ved siden av og kikket ned på den sårbare kroppen som lå der blant knekte og istykkerrevne demonskrotter.
-Patetisk! Jeg kunne revet deg i filler her og nå. Du har ikke engang kjæresten din her til å beskytte deg. Det er bare deg og meg, Keriondicar, og du ligger der halvt svimeslått med buken i været. Gi meg én eneste grunn til ikke å gjøre slutt på lidelsene dine nå.
Keriondicar forsøkte desperat å tenke ut en løsning, men alt som for gjennom hodet var stemmen av magikerne ...omringet. Horde av orker… reservestyrkene utslettet, et lag nede… utenfor teltet. Vi må flykte tilbake til Aegirheim! Alt håp var ute. Reservestyrkene var bekjempet og hovedstyrken ble angrepet fra begge sider. Flere eventyrere var døde, magikerne jaget på flukt. Som om ikke det var nok så lå han her, forsvarsløs og svak foran den mektigste motstanderen han noensinne hadde stått overfor. Bronsedragen lukket øynene og forberedte seg på å dø da magikernes stemmer nådde ham igjen. Fiendenes generaler er døde, leiren står i brann. Jegerne har lyktes. En gnist tentes i dragehjertet og noe våknet i ham. Det kriblet bakerst i halsen når lungene fyltes med luft, og med et kraftig drønn ble alt sluppet løs i form av en kraftig stråle av elektrisitet. Det var ikke nok til å gjøre nevneverdig skade på den større dragen, men nok til å distrahere ham lenge nok til at Keriondicar kunne rulle seg over på magen og springe inn mellom trærne.
-Geearr! Hvor er det du har tenkt deg, lille mark? Enorme, røde dragevinger slo så trærne svaiet og løvverket skalv når dragen suste over tretoppene på jakt etter byttet.
I fullt firsprang gjennom skogen for Keriondicar av gårde. Han hadde bare ett håp, lite som det var, men det kunne redde livet hans… eller det kunne gjøre vondt verre. Han var for stor til å løpe mellom trær og hadde ikke tid til å være forsiktig, så trær slo mot skuldre og vinger der han brøytet seg vei. Noen ga etter og knakk, men andre sendte ham vaklende sidelengs og truet med å sende ham i bakken. Plutselig ble det uutholdelig varmt rundt ham og flammetunger danset rundt ham og slukte trær og busker, men han så målet sitt bare noen meter lenger fremme. Skogen var oppslukt av et inferno av drageild, og ut av dette infernoet skjøt den store bronsekroppen og traff sjøen med et plask. Overflaten kvernet og kokte rundt stedet dragen hadde forsvunnet.
Den røde dragen sirklet rundt sjøen mens den stirret hatefullt mot stedet byttet hadde forsvunnet, men alt han så var et sort intet. En bølge av søkende energi vasket over sjøen, men avslørte ingen livstegn. Enten var bronsedragen død, eller så befant den seg i en eller annen mørk krok av avgrunnen, såret og svak. Uansett så ville han ikke lenger plage Paremis, sønn av Karathul.

Gynd hutret mens han vandret frem og tilbake. Solen hadde gått ned for lenge siden, men det var enda en stund til før vakten var over. Det var mange av innbyggerne i Karrol-Santh som var aktive om natten, så det var omtrent like mye trafikk i hovedporten hele døgnet. Etter slaget på Tordenfjell hadde det roet seg litt, og med uværet som stadig nærmet seg holdt folk seg innenfor murene og helst innendørs. En kald bris blåste ned fra isødet i nord og fikk Gynd til å hutre igjen. ”Gobliner er ikke skapt for sånn vær. Vi foretrekker å bo tørt. Jeg kan love deg at jeg gjør det i alle fall.” Som vanlig var det ikke noe svar å få fra kompanjongen. Buven sto der urørlig og speidet utover slettene med spydet på skulderen. Gynd sukket og vandret videre. Han hadde for lengst tråkket opp et spor frem og tilbake mellom tårnene på hver side av porten, og han fortsatte å gå i de samme sporene. Han kikket opp på tårnene som sto tomme. Etter det mislykkede slaget var det vanskelig å finne folk til å bemanne alle postene. Ikke at det hadde så mye å si. Fienden hadde lidd tap selv og var nok ikke i stand til å slå tilbake på en stund.
En regndråpe traff Gynd midt mellom øynene og rev ham ut av tankerekken og tilbake til den kjølige natten. ”Å, kragg! Det var bare det som manglet.” Uværsskyene rullet inn over Karrol-Santh og slapp sin kalde, våte bør over alliansens by.  Gynd trakk seg nærmere muren uten at det hjalp. Buven sto fremdeles urørlig. ”Bare til opplysning: det regner! En skulle tro at du…” En lynglimt avbrøt goblinens ensidige samtale. Han sto som frosset og stirret ut i mørket. ”Så du det?” Buven svarte med sin vanlige stillhet, men han hadde tydelig sett det samme som Gynd. Med begge hender på spydet tok buven et par skritt frem mens han myste. Det var noe som beveget seg der ute. Noe stort. Noe mørkt. Noe med lysende øyne og vinger. Et lyn flerret over himmelen og lyste opp slettene. Noe med en hær bak seg.

Et brak hørtes fra fangehullet under arenaen. Arenaens mester, orken Krull, kikket opp fra papirene sine. Han bannet som bare en ork kan og reiste seg. På vei mot døren plukket han med seg øksa si og en kyrass han skyndte seg å stroppe fast.  Han rev opp døra og kikket ut på kaoset som herjet i labyrinten av ganger og korridorer utenfor. En av soldatene hans løp ned en gang som krysset den Krull kikket nedover. Litt lenger nede var en annen i kamp med to fanger som hadde fått tak i våpen. Flere steder løp både soldater og fanger forbi mens de sloss mot hverandre. Krull fortsatte å feste stroppene på kyrassen mens han vandret uanfektet nedover gangen med øksa under armen. Da han nådde soldaten og de to fangene som sloss grep han øksa med én hånd og plantet den i hodet på en av fangene. Han dyttet soldaten til side for å komme til og plantet en knyttneve i fjeset på den andre fangen før den rakk å angripe ham. Uten et ord vandret arenamesteren videre. Han møtte flere fanger på sin vei, men bare han forlot møtene. Til slutt rundet Krull et hjørne og kikket ned gangen mot porten som ledet ut av labyrinten. Fire fanger sto bak en rise som var i ferd med å hamre på porten i et forsøk på å rive den ned. De skvatt til da de fikk øye på ham, og to av dem ropte på risen for å få ham til å snu seg og slutte seg til dem i kampen mot arenamesteren. Han gikk mot dem med to hender på øksa, men ble plutselig kastet tilbake. En massivt drønn slo gjennom gangene, og i det han traff gulvet med skulderen først kunne Krull sverge på at det var en del av porten som for over ham. Han løftet seg opp på en albu for å reise seg og stoppet. En arm lå ved siden ham, men den var ikke festet i noe. På beina igjen kikket han mot det gapende hullet der porten hadde vært. Kortvokste vesener med lange, tynne lemmer og esende vommer svermet inn porten ledet an av kriger i sort panser. Faretruende pigger fikk krigeren til å se ut som et metallisk piggsvin. I hendene holdt han et massivt sverd som glødet rødt, sultent på blod. Under hjelmet kunne Krull se et like sultent, demonisk glis. Arenamesteren stirret hardt tilbake mens han grep om øksa. ”Ja vel da. La oss se hva du har.”

Demoner raste gjennom gatene på jakt etter dødelige vesener de kunne rive i stykker. En slik gruppe jaget en enslig kobold nedover Karrol-Sanths hovedgate med sultne blikk. Det vesle øglevesenets bein jobbet raskt  i et desperat forsøk på å skape rom mellom ham og forfølgerne, men de nektet å gi opp. En bekmørk bakgate hellet nedover i retning byens mørkere underverden. Ned denne for kobolden, men er det noe demoner ikke frykter så er det mørke. De halvveis fløy, halvveis rullet ned skråningen etter kobolden som selv oppdaget hvor vrient det kunne være å spurte i en bakke. Noe suste gjennom luften mot ham, og i refleks kastet kobolden seg til bakken akkurat i tide. Han følte seg allikevel noe ør når en bølge slo gjennom bakgaten og sendte de fleste av demonene i bakken med en grusom hodepine. Kobolden kikket opp og så noe han antok var den eksentriske illithiden Myrk forsvinne inn i skyggene han var kommet fra. Dette var sannsynligvis den beste muligheten han ville få til å frykte, så den lille øglemannen kom seg raskt på beina og la på sprang igjen. Han rakk bare ta et skritt før en klo boret seg inn i skulderen hans og rev ham til bakken igjen. Over ham gliste en bred rad av sylskarpe tenner mot ham og et par lysende øyne stirret sultent på ham. ”Nå har vi deg lille venn!” Demonen satte i en kaklende latter som ble besvart med en lignende lyd fra de andre. Latteren ble plutselig brutt av at noe kastet seg over demonen og rev den i bakken. Piler suste gjennom luften og felte en av de andre demonene. Ugresset strakte seg opp fra sprekkene mellom brosteinene og slynget seg rundt en annen demon for å rive den i bakken. Forvirret satte kobolden seg opp og kikket seg rundt. Demonen som hadde grepet ham ble holdt i bakken av en ulv mens en goblin stakk den i hjel med sverd. En koboldsjaman sto i bakgrunnen og påkalte naturens krefter. Var det musikk han hørte? Jo, det var en kobold som sto gjemt i skyggene og spilte musikk. Notenes mystiske krefter vasket over bakgaten og drev redningsmennene. Den tidligere jagede kobolden følte selv et nytt mot og reiste seg. Han grep en stein fra bakken og kastet seg inn i kampen.

Risen Humlevom var på vei opp av jordkjelleren i ølteltet sitt med én tønne på hver skulder når demonene veltet inn med mord i tankene. Fire av dem ble knust under vekten av de store øltønnene da de kom farende. Hele teltet kastet på seg og pålene som holdt det oppe bøyde seg eller knakk når en massiv neve på størrelse med en av tønnene grep tak i duken fra utsiden og rev den til side. Duken la seg over risen og gjestene hans og truet med å fange dem alle sammen. Utenfor sto en massiv, tettbygd demon, tilsynelatende bestående bare av muskler og et enormt gap, og kaklet fornøyd. Med et brøl kastet den seg frem for å trampe de sprellende teltgjestene flate. Etter noen sekunder med tramping skvatt han tilbake. Kniver og sverd brøt seg plutselig gjennom duken og kuttet et halvt dusin flenger. Opp av riftene steg en ork, en hobgoblin, et par mennesker og Humlevom selv. Den store demonen kastet seg mot dem forfulgt av over et par dusin mindre demoner.
Med et brøl og en bønn til Gruumsh haltet orken dem i møte. En demon ble spiddet på spydet hans, men orken rykket spydet tilbake og ut av offerets kropp for å spidde en ny. Overraskende smidig til tross for sin halting danset orken dødens dans med demonene.
Hobgoblinen sto urørlig med begge hender på sitt krummede sverd, Umuriken, og ventet til fienden var innen rekkevidde. Med en lynskarp bevegelse for sverdet frem og etterlot en dyp flenge i demonhud. Med raske, kontrollerte bevegelser for hobgoblinen frem og vekslet raskt mellom raske kutt og urørlighet. Med nøye innlært disiplin beveget han seg i rykk og napp mellom demonene som om de bare var treningsfigurer.
Den første demonen som nærmet seg det kappekledde mennesket ble møtt av en kjetting i mellomgulvet og falt sammen som en sekk poteter. Før demonens kompanjonger rakk å reagere på situasjonen ble luften fylt med demonblod og spinnende kjettinger. Hvor demonene enn snudde seg var en av kjettingens ender der for å stoppe dem og rive dem i filler.
Det andre mennesket for gjennom demonenes rekker mens det store sverdet hans suste gjennom luften og drev demonene tilbake. De fleste var ikke så heldige at de kom seg unna.
Risen og den store demonen dundret sammen med et brak som nesten brakte de andre slåsskjempene ut av balanse. Demonen vaklet et øyeblikk, overrasket over motstanderens styrke. Han hadde regnet med at det ville bli en svært så enkel seier, men følte for første gang tvil. Muskler svulmet, svetten rant og de to motstanderne snerret mot hverandre mens de begge forsøkte å overvelde den andre med sin styrke. Teltduken strakk seg så langt den kunne under de to kjempene der de skjøv mot hverandre. Beina jobbet med å finne solid grunn, men under dem var bare våt teltduk. Med en spjærende lyd ga duken etter og revnet mellom dem. Det var Humlevom som først mistet balansen og falt på ett kne. Demonen ruvet over ham og fortsatte å presse ned mot risen. De massive nevene var lukket om Humlevoms underarmer og presset dem ned og fremover så risen måtte bøye seg bakover. Demonen hadde overtaket nå og dette bare økte. Med et brøl forsøkte Humlevom en siste kraftanstrengelse. Han satte begge beina i bakken under ham, men posisjonen var alt annet enn ideelt. Ryggen ble bøyd mer og risens armer var nå bak ham med hele demonens vekt over seg. Med et høylydt popp gikk en skulder ut av ledd og demonen falt over Humlevom. Med et høyt knekk ble risen nærmest brettet i to falt sammen i en haug med demonen over seg. Den seirende kjempen reiste seg og utstøtte et seiersbrøl som fikk jorden til å bevre.