Oppkast dodget. Dere legger merke til at bilene som passerte dere på vei igjennoom slummen ser ut til å ha stoppet opp et stykke borte. Det er nå en stor, åpen plass der dere er, med omtrent en kilometer vei mellom  der hvor de nå passerte bilene har stoppet og der hvor brua kollapset. Nok et halvkvalt ul høres fra  Salem i det solen begynner å bli rød mot horisonten.

Kan vi kanskje kjøre over en av de andre broene!? spør Nikita, mens han klargjør turreten.

De ser intakte ut. Det er bare det at ingen andre bruker dem. No problemo.

En av de andre broene høres mye bedre ut, mindre oppkast å dukke unna.

Av sted til en av de andre broene.

Det bærer gjennom de utbrente restene av et par bolighus og likledes tilredte lekestuer, over parkeringsplassen av et massivt kjøpesenter og over en jernbane (som også leder til ei bru) før dere kommer til neste veibru. På andre siden står en rekke med betongbukker som sperrer vegen av brua. Dere ser også en Jeep som står vendt mot dere og på lasteplanet, pekende innover i byen står en mann ved en turret. Han har ikke sett dere, og det ser ikke ut til at det for øyeblikket sitter noen bak rattet. Idet radioen går fra Dolly Partons Jolene til Graceland av Paul Simon merker dere at dere blir  varme i nakken av eksplosjonen som går av i utkanten av the suburbs, ca en kilometer bak dere.

Franz klapper Mikhail på skulderen.

Jeg har allerede dukket unna oppkast idag. Du snakker med karen.

Mikhail titter opp til Nikita og sier:
Så lenge du passer på at karen får en kule i seg om han prøver seg på noe fiskete så kan jeg jo det.

Mikhail lar motoren stå å gå, og lener seg ut av vinduet han har rullet ned, tuter så hardt 3 ganger før han roper ut til karen:
Hei! Er det mulig å komme seg igjennom og til Fort Cumberdale herfra?!

Om mannen skulle virke truende er han klar til å trekke seg fort inn bak tryggheten til de skuddsikre rutene igjen.

Nikita kjemper mot kvalmen og håper noen kan be karen om å bytte sang snart. Gjør seg også klar til eventuell turretkrig.
This message was last edited by the player at 17:02, Wed 20 Oct 2010.

Da Andersen endelig har fått dratt seg ned til spydeberg, var det tabletop-session igår. Og med mindre Ole har noen innvendinger, er sjansen god for at det blir en til på søndag. For vår alles fornøyelse, (og for at stakkars Ole skal ha en anelse om hvordan ting ligger ann) følger det referat under. Si ifra hvis noen mener jeg har utelatt noe.

Våre helter henvendte seg til soldatene fremme på broen. Da disse viste seg å være nazister, og i tillegg nazister med både turret og dekning, ble det enighet om å  bruke den helt tomme jernbanebroen litt lenger borte i stedet. Det kjøres litt rundt i Salem, da man brått kommer over en gruppe på ca 200 nazister stående ute på en plass. Som om ikke dette var nok, står det en vegg av zombier bak dem. Denne veggen viser seg å gå gjennom hele byen, som om noen trakk en linje midt i byen som zombiene holder seg bak.

Zombiene er passive, og da våre venner forsiktig går bort og samtaler med tyskerne, kommer det frem at nazistene kan styre dem via telefon. De vil imidlertid ikke hjelpe oss med å komme seg gjennom byen. Etter litt rådslagning blir det besluttet å legge igjen bilen, for så å ta seg gjennom byen over hustakene.

Dette går ganske smertefritt, helt til vi nærmer oss en elv som renner byen. Finner vi en båt, kan vi følge elven oppover et stykke, og slik unngå veggen av zombier, som strekker seg mange kilometer bortover. Det er imidlertid noen kvartaler bort til vannet.

Franz har imidlertid en Cunning Plan på lur. Zombiene står så sinnsykt tett, at ved å ta to dører, binde et tau i hver dør, og legge dem oppå zombiene, kan man bruke dette som to plattformer for å komme seg bort til vannet. Dette går greit for et kvartal eller så, da zombiene er fullstendig passive. Men brått blir det litt bevegelse. En litt livligere zombie beveger seg mot våre venner. Den alltid sindige Franz trekker pistolen sin, og skyter bestet. Det dør.

Skuddet får imidlertid litt liv i zombiene, og de begynner å røre litt på seg. Det blir vanskelig å holde balansen, og Mikhail, det fjolset, faller til bakken. Franz får beina uti, men klarer å dra seg opp på døra igjen. Han mister imidlertid pistolen, hans eneste skytevåpen.

Mikhail klarer seg rimelig bra. Zombiene står tett og er ganske passive, og han begynner å krabbe mot vannet. Nikita klamrer seg fast til døra si. Franz får nå et ørlite anfall av Hubris, og bestemmer seg for å hoppe ned og plukke opp pistolen sin. Desverre står zombiene så tett at han ikke kommer seg ned, men blir sittende fast mellom dem. (Musikk: Stuck in the middle with you)

Franz prøver å gå ned på kne, men da han bøyer beina, blir han bare hengende i lufta mellom zombiene. De prøver å bite etter ham, men alle står så tett at de bar kan bøye nakken og bite i lufta noen tommer fra ansiktet hans.

Samtidig, under skogen av zombier, bestemmer Mikhail seg for å prøve å skyte en flare gun opp i lufta for å distrahere zombiene. I det som må være ukas dårligste ide, går prosjektilet veggimellom flere zombier, før det lander på bakken 3 meter fra Mikhail. Det skapes imidlertid litt bevegelse blant zombiene, og Franz får omsider dratt seg ned til bakken og plukket opp pistolen sin.

Han føler seg imidlertid ganske utsatt, og bestemmer seg for å komme seg opp på døra igjen. Dette viser seg å være en særdeles dårlig i det. Etter mye klammeri kommer han seg opp, men han blir bitt i skulderen. Samtidig blir horna hans lengre.

Mikhail krabber lykkelig i retning vannet.

Nikita får hoppet fra døra si og inn i et nærliggende hus.

Franz forsøker å hoppe over til døra til Nikita, og så inn i et hus, men tar veldig feil sats, og lander oppå zombiene. Til slutt får han karret seg ned på bakken og inn et kjellervindu, men han blir bitt en gang til, denne gang i beinet.

Stakkars Franz prøver frenetisk å skjære bort sårkanten. Han dekker til sårene så godt han kan, før han går opp og møter Nikita.

Mikhail har nå nådd vannet, og stuper uti, glad som en lerke.

Franz hører med Nikita om han har noen bandasjer og litt desinfiserende veske, sånn i tilfelle noen blir bitt. Nikita svarer at det har han, men at blir noen bitt vil han bare gi dem en kule. Franz synes dette høres fornuftig ut. De går opp på et hustak, og finner derfra en trapp ned til vannet. De møter Mikhail, finner en cabincruiser, og drar av sted oppover elva.

De drar oppover elva i noen timer, og legger merke til at det blir stadig færre zombier. Men det har blitt natt, og de må det siste stykket til Fort Cumberdal til fots. Det blir bestemt at man sover på båten før man drar videre. Franz sier han ikke føler seg særlig trøtt, og tilbyr seg å holde vakt hele natten.

De andre har lagt seg, og Franz sitter på kjøkkenet. Såret hans er blitt mørkere, han kan ikke føle noe når han tar i såret på den skadde skulderen, og blodårene på armen er blitt sorte og tykke. Han føler seg egentlig ganske pjusk, og begynner å bli døsig. (Musikk: 28 dager senere - House in a heartbeat)

Han har imidlertid ingen planer om å sove, så han skrur på komfyren, setter en stekepanne oppå, og holder den ene hånden sin over den. Når han dupper av, faller hånden ned på den varme panna, og han våkner. I den andre hånden holder han en ladd pistol mot tinningen sin.

Det er morgen, og Mikhail og Nikita våkner til fuglesang og fjerne zombiehyl. De tusler ned på kjøkkenet, hvor de finner Franz sittende, med pistol mot tinning og hånd over stekepanne. Han er likblek, og har store tykke årer oppover halsen. Han drar den ene hånden gjennom håret, og mesteparten av håret følger med.

Franz reiser seg, sikler noe veldig, og sjangler mot dem. Så rykker han til, (klarte endelig saven) tørker vekk slevet og spør om de andre er sultne, for han har jammen lyst på bacon. Desverre viser det seg at det kun finnes hermetiserte grønnsaker ombord.

Etter måltidet går våre venner utover det åpne slettelandskapet i retning fortet. De er nærme nå. Så skjer det noe mindre heldig. Venstrearmen til Franz faller av. Han snur seg og løper litt vekk, før han faller om. Når han reiser seg igjen, fråder han om munnen, og løper tilbake, i retning Mikhail og Nikita. (Musikk: Paint it black)

Brått velger de å dolke Franz i ryggen, og skyter, helt uprovosert sin følgesvenn. Franz blir blåst i fillebiter.

De to gjenværende fortsetter, og når til slutt frem til landsbyen rundt fortet. Byen virker halveis tom, og ved fortet får de ikke slippe inn uten et passord.
De går inn på et nærliggende vertsus, hvor de møter Basil Morningwood, tidligere advokatstudent, nå militær uten oppdrag. Han bestemmer seg for å hjelpe dem litt, og kanskje bli med dem tilbake til Excalibur senere.

Skal sies at jeg trilla miserabelt de gangene jeg ble bitt. Hadde nok litt hubris fra rett før, da dørene våre kom fra hverandre, og jeg fikk Andersen til å trekke meg til seg mens jeg sto og surfa oppå zombiene.

Hubris (also hybris; pronounced /ˈhjuːbrɪs/ due to the hypercorrection of the Greek spelling due to the incorrect transcription of /u/ for /ὕ/) means extreme haughtiness or arrogance. Hubris often indicates being out of touch with reality and overestimating one's own competence or capabilities, especially for people in positions of po

Vi fortsetter der vi slapp, en kamerat i manko, men med en ny quarterback ombord. Etter fåfengt søken som seg hør og bør etter et nydelig nøkkelord til ft. Cumberdales hovedport står våre venner på gaten mellom pubene The Hard Place og The Rock og snurrer hverandres barter i stille undring. Det vi vet er at byen er sølete, med en brokete samling mennesker, både innreisende, gjennomreisende, innfødte og utreisende. Vi vet også at omtrent halvparten av byens hus, (som nesten samtlige forøvrig stiller i klassen Herskapelig) står tomme. Noe av grunnen til dette sies ettersigende å kunne skyldes spøkelser. Tross mangelen på håndfaste bevis på at disse grufulle gespenstene eksisterer sverger flere at dette er selve hovegrunnen til deres husdekkupasjon. På byens torg, foran rådhuset, står den velkjente og generiske oppslagstavlen hvorpå det er klistret/spikret utallige plakater for eksorister, djevelutdrivere, sjamaner og medisinmenn som lover via sølvskimrende krusedullbokstaver å kunne renske eders bolig før du kan si Kvakksalver.

En vekter (av typen med morgenstjerne på en lang stang og en skingrende gullklokke i hånden kommer bort til dere) Jaså? Langtveisfrafarende på min side av byen?

Basil klapper seg lett på frakkelommen, og sier til vekteren:

Visst er vi det. Mine to følgesvenner har et ærend inne i fortet, se.

Vekteren vrir litt på overleppen så barten danser fra øst til vest et par ganger, før han sier Dere er kanskje ikke klare over at en slik innrømmelse av garanterte kriminelle hensikter gir meg god nok grunn til å synke Doris her dypt inn i deres bløte, små grå? Han hinter til morgenstjernen. Meeen, siden dere har krav på en offisiell advarsel før slike konsekvenser tas i bruk...Han svinger med gullklokka så den gir fra seg et langvarig, klagende ul som trolig sprekker ruter i Europa. Klokka er tolv, all is well, disse karene her vil seg inn i fortet og jeg vil derfor bare minne om at enhver som har tilknytning til Fort Cumberdale vil  bli sett på som kriminelle og straffet deretter. Jamringen fra gullklokka avtar og han bukker seg avgårde. Fra menneskene rundt dere kommer skulende blikk.

Nikita trekker opp kraven på frakken og skuler tilbake på de forbipasserende.

Hirr. Vi får finne oss en vei å snike oss inn da. Blueprints, anyone?

Blueprints høres bra ut, om de finnes i det hele tatt. Men først synes jeg vi skal sjekke ut disse såkalt hjemsøkte husene. Det er mulig vi finner noe interessant der. Er dere med?

De andre er med. Den største samlingen med forlatte hus ligger på østsiden av fortet, i skyggen på grensen til den deprimerende nord-amerikanske prærien. Der ligger de langs Cecrotary avenu som slynger seg i fire svinger gjennom det forlatte boligfeltet. De ligger med en del mellomrom som gir plass til de overdådige hagene. Samtlige ser ut som huset fra Adams family, om enn med noe forskjellig garnityr. Tilsammen er det omtrent 30-40 hus.
This message was last edited by the player at 17:05, Thu 28 Oct 2010.

Basil går bort til det mest sjuskete av husene, og går inn. Han tar omgivelsene i øyesyn, før han roper ut i huset:

Er det noen hjemme?

Huset knirker i den stille vinden til svar. Den knastrer litt i gnageravføringen på gulvet i det en utgammel, skallet mann i støvete smoking runder hjørnet. Krokete som et firetall og med en skittent håndkle på armen. Jaaa? Ånder mannen og ser gjennom deg med tydelig blinde øyne. Kan jeg stå til tjeneste med noe? Navnet er Alfons...

God morgen, god morgen. Hvis de kunne gi meg og mine venner en rundtur i huset, hadde det vært særdeles elskverdig av dem. Etter det tror jeg vi trekker oss tilbake til salongen ovenpå. De skulle vel ikke ha litt Sherry liggende?

Etikette: Middels: ( )(+)

Nikita retter på slipset og krysser fingrene i håp om at dette ikke er eieren av huset.

Alfons tar et målusikkert skritt fram...Mr. Jones? Det støver av teppet idet han snur seg og går med tydelig trente steg inn i hverdagsstuen og dasker til en vintage globus så den åpnes og åpenbarer en flaskesamling innenfor. Det vanlige antar jeg?

Ja, så absolutt. Og to doble whiskey til mine følgesvenner. Ellers noe nytt og melde?

"Takk for det." Mikhail går rolig rundt i rommet de er i og titter over det som måtte ligge åpent av ting og tang. Han ser etter noe interessant eller noe som kan peke mot overnaturlig innblanding.

Lete: Måtelig (+) ( )

Alfons stopper et sekund i det han driver med, snur hodet og spør usikkert...Følgesvenner, sir? Etter så mange år i isolasjon?

Følgesvenner er kanskje å dra det vel langt. Dette er.... Smith & Jones, fra ligningskontoret. Det har visst kommet en ny lov for beregning av verdi på eiendommen.

Har ikke terninger for hånden, så trill hvis det trengs. Har ingen nyttige ranks.