Kraake: Jeg flyttet opp hit rett før skolestart, i midten av august. Og ja, det er helt klart noe annet når man selv kan bestemme over sitt eget liv og reise dit av fri vilje.
Jeg husker da jeg var 19 og ble innkalt til militæret - jeg syntes det først var rasende urettferdig at alle venninnene mine fra videregående kunne dra rett opp til Trondheim og studere uhindret, mens jeg skulle bli forsinket ett helt år bare fordi jeg var gutt. Så, mens jeg var inne på rekruttskolen, kom det en ny rasende urettferdighet: I tillegg til at jeg var blant de 50 % av befolkningne som ble berørt, fikk jeg lære at av guttekullet igjen så var det kun en lav prosentandel (jeg tror det var 30 prosent? Er ikke sikker) som faktisk ble innkalt eller som fullførte tjeneste. De resterende 70 % ble enten ikke innkalt, eller så snek de seg unna enten ved hjelp av kontakter eller ved rett og slett å lyve på seg helseproblemer eller psykiske problemer. Det var sjokkerende hvor lett det var å slippe - en av dem jeg bodde på seksmannsrom med gjorde det i løpet av de første ukene og skrøt av det til oss rett før han dro.
Så først skulle jeg være blant de 50 % som skulle bære byrden på grunn av kjønn, og deretter skulle jeg være blant de 30% som skulle bære byrden på grunn av manglende samvittighet til å snike seg unna. Den urettferdigheten med vernepliktsystemet vårt ble for sur for meg å takle.
Så jeg erklærte meg som pasifist etter seks uker på rekruttskolen sammen med et par likesinnede. Vi ble først satt til å luke en gjengrodd fotballbane, deretter til å sope en hangar. Så ble jeg kalt inn i avhør der løytnanten spilte "good cop" og kapteinen spilte "bad cop". Kapteinen tok meg på et hypotetisk pasisfistsspørsmål som jeg ikke svarte riktig på, men de lot meg likevel få slippe. Jeg husker ennå at jeg strakk armene i været i triumf da jeg gikk ut av porten på leiren. Det var en god frihetsfølelse.
Men jeg hadde jo ikke sluppet fri, fordi på den tiden eksisterte fremdeles siviltjenesten som 12 måneders straff for dem som ikke hadde samvittighet til å lyve på seg falske helseproblemer. Siviltjenesten ble nylig avskaffet - se
https://www.aftenposten.no/nyh...neplikt-6757717.html . Så jeg ble sendt til saksbehandlerne på Dillingøy, og der fikk jeg føle hvordan det er å bli sett på først og fremst som en brikke i et system som skal fungere.
Etter seks måneder som i praksis ulønnet tvangsarbeider på en arbeidsplass der ikke alt var som det skulle, ble frustrasjonene over tanken på venninnene mine som fulgte sine studieplaner uhindret i Trondheim, samt han gutten jeg hadde bodd på rom med og alle de andre guttene som hadde sluppet helt unna og fulgte sine planer uhindret, så store at jeg skrev et brev til Dillingøy der jeg satte ord på de negative følelsene. Som følge av brevet ble arbeidsforholdet avsluttet og jeg ble igjen kalt inn til Dillingøy.
Først møtte jeg saksbehandleren. "Jeg vil prøve en annen jobb," sa jeg. Jeg kommer aldri til å glemme det hun svarte: "Det FUNGERER ikke!" Jeg tenkte at for henne, i jobben hennes, var vi kun navn som strømmet forbi og som hun skulle få til å passe i systemet. Hun flyttet på lapper: Han skal dit, han skal dit. Og det viktigste av alt var at det skulle FUNGERE.
Så møtte jeg legen. Han sa i praksis: "Har du lyst til å slippe?" Jeg svarte "La meg tenke på det" og gikk ut. Etter et par minutter gikk jeg inn igjen og svarte "Ja." Dermed ble jeg dimittert fra siviltjenesten etter ca 5 måneder "av helsemessige årsaker."
Jeg hevet dagpenger fra NAV ut desember og reiste opp til Trondheim i januar. Jeg meldte meg opp til åpne studier i samfunnsøkonomi og statsvitenskap og hadde en fin vår. Høsten etter begynte jeg på sivilingeniørstudiet - ett år etter at mine venninner begynte.
Når jeg nå fra tid til annen møter en militærtropp på vei til Sparbutikken på Heggmo, gjør jeg meg opp blandede tanker. Jeg ser på dem og tenker først og fremst at jeg verdsetter offeret de gjør. Det er utrolig viktig at vi har et forsvar. I dag, som 29-åring, ser jeg at det hadde vært fordeler ved at jeg hadde akseptert tjenesten og tjent ett år i militæret, selv om 100% av jentene og kanskje 70 % av guttene slipper unna. Men det var ikke like lett å tenke som 19-åring med framtidsplaner når frihetsberøvelsen slo inn for fullt. For meg var det først og fremst urettferdighetsfølelsen ved vernepliktssystemet vårt som ble avgjørende, at noen få skal velges ut og tvinges med makt, mens så mange skal slippe unna helt uten videre. Dessuten belønnet og oppfordret det daværende systemet til uetisk atferd. Løgnerne slapp unna, mens de ærlige ble straffet uansett. Det siste ble heldigvis rettet opp nå i år med bortfallet av siviltjenesten. Nå har militærnekterne i det minste en ærlig vei ut.
